Darwin's Triangle - dag 1

Lørdag formiddag 6. november, forlot vi Hotell Mainao og ruslet noen hundre meter bort i veien til flotte Red Mangrove resort. Her skulle den 5 dager lange All Inclusive-turen, Darwin's Triangle, starte. Da vi kom inn fikk vi deilig lunsjbuffet som vi spiste i restauranten som praktisk talt var bygget på vannet. Med terasse/brygge utenfor kunne vi ha nærkontakt med marin-iguaner og sjøløver som solte seg og slappet av på bryggekanten.

Red Mangrove lodge

Restauranten - med utsikt mot havnen

Etter lunsj sjekket vi inn på rommet, før vi måtte prøve snorkleustyr for dagens utflukt. Ferdigpakket og klar for tur møtte vi resten av gruppen vår: to snobbete vennepar i 50-årene fra USA, et snodig og velstående par på rundt samme alder fra Ecuador, en argentisk dame i 60-årene og et russisk-amerikansk par i 50-årene. Jaja, tenkte vi, ikke akkurat vår aldersgruppe, men det spilte egentlig ikke så stor rolle siden vi var på tur for å se på naturen og dyrelivet. Bagasjen vår ble båret ut og vi ble rask skysset avgårde til hovedhavnen i Puerto Ayora, hvor to båter skulle ta oss med på utflukt. Alt var godt lagt til rette - litt FOR godt for vår smak - og her skulle ingen slite seg unødig ut.

Havnen i Puerto Ayora

Vel ombord i båten, var vi først på en liten sightseeing inne i havnen. Vi kjørte langs en klippevegg hvor vi kunne se de berømte blåfotede sulene, med det gøye navnet bluefooted boobies på engelsk. Vi kom ikke så nært, men kunne tydelig se de knallblå beina. Etter rundturen i havnen, satte vi kursen mot den lille øyen "La Loberia", oppkalt etter sin store sjøløvekoloni. Her skulle vi snorkle. Vel framme så vi ikke så mange sjøløver, men vi satset på at det kanskje befant seg noen under vann. Etter å ha tatt på oss våtdrakt, svømmeføtter, briller og snorkel, hoppet vi i det iskalde vannet. Da vi kun hadde halvdrakt, var dette mye kaldere enn dykketuren dagen i forveien. I vannet ropte guiden at vi måtte holde oss i nærheten av ham, og vi så ikke noe mer spennende enn de kavende beina til de andre i gruppen. En skuffende og kald opplevelse.

Snorklestedet - iskaldt og med lite å se på

Båten kjørte oss videre til Tortuga Bay, en liten bukt på vestsiden av Santa Cruz. Våte og kalde satt vi i båten med våtdrakt på - vi hadde nemlig fått beskjed om at det ville bli mer snorkling. Vel framme var det ikke tid til noe snorkling, og vi skiftet til vanlige klær igjen - kalde og litt irriterte over hele opplegget.

En hunnfregatt koser seg på en Mangrovegrein i Tortuga Bay

Humøret steg da vi gikk i land i nydelige Tortuga Bay. Her var det lunt og godt, med en nydelig, kritthvit sandstrand som ble rammet inn av store mangrovebusker. Mangrovene (se for deg KJEMPEDIGRE rhododendronbusker), som faktisk vokser i saltvann, er viktige for store deler av Galapagos' dyreliv. I tillegg til at mangrovene er næringsrike, bygger blant annet fugler reir og legger egg her, og krattene blir ofte brukt som tilfluktsted for både fugl, fisk og dyr. Bak stranden og mangrovene var det sort lavastein og kaktusskog. Den spesielle Opuntia-kaktusen er endemisk for Galápagos, og er verdens eneste kaktus med trestamme.

Opuntia-kaktusen, den eneste med trestamme

Vi vandret på sti mellom kaktus og lavastein, på jakt etter marin-iguaner. De var det ikke vanskelig å finne! Plutselig lå det en hel koloni med iguaner oppå hverandre midt på stien. Her nøs de saltvann, slappet av og solte seg. Siden disse iguanene (som også er unike og kun finnes på Galápagos) bruker mye tid under vann hvor de spiser sjøgress og alger, bruker de også mye tid på å kvitte seg med saltvannet som har trengt seg inn i kroppen. Og dette gjør de altså ved å ligge på land og nyse ut saltvann. Skal si vi kvapp første gangen vi oppdaget det!

Etter å ha gått rundt og studert og tatt bilder av disse stygge, men fascinerende reptilene, nøt vi en fantastisk solnedgang over bukten, før vi tok båten tilbake til Puerto Ayora og hotellet. Her hadde vi et briefingmøte, før vi fikk middag og dessert i restauranten. Det ble tidlig kveld på oss, da Anettes begynnende forkjølelse hadde satt seg - med feber og det hele. Jarle var snill og pakket bagasjen klar til morgendagens utflukt. Vi var enige om at vi hadde hatt en ok dag, men vi var begge skuffet over programmet i forhold til hva vi hadde lest på forhånd - og ikke minst den svindyre prisen.

Nydelig solnedgang over Tortuga Bay

Galápagos - here we come!

Spente som små barn på julaften, gikk vi onsdag 4. november ombord i flyet som skulle ta oss 1000 kilometer vest for Ecuadors kyst, til den unike øygruppen Galápagos. Her skulle vi være med på en femdagers All Inclusive-tur, men først skulle vi utforske litt på egenhånd.

Utsikt over en sandbank fra flyvinduet

Etter halvannen time i luften kunne vi endelig se land, og det var litt av et syn som møtte oss gjennom flyvinduet: Under oss kunne vi se turkisblått hav med bølger som brøt mot svart lavastein. Galápagosøyene oppsto etter vulkansk aktivitet for rundt seks millioner år siden, og store deler av bakken består av svart, størknet lava som gir en nydelig kontrast til det turkisblå havet. Nå skulle vi straks sette beina på jorden i denne mystiske verden som på 1800-tallet inspirerte Charles Darwin til å utvikle evolusjonsteorien. Og med utallige endemiske (unike) plante- og dyrearter, skulle vi få nok å utforske og observere.

Kart over øyegruppen. Legg merke til Isabela som er formet som en sjøhest

Galápagos består av 13 hovedøyer, seks mindre øyer og mer enn 100 små holmer, steiner og klipper som ikke blir kategorisert som øyer. Kun fire av øyene er bebodd. Vi steg ut av flyet på øyen Baltra som ble brukt som militærbase under 2. verdenskrig, og som i dag fungerer som "flyplassøy". Da vi kun hadde vært 19 passasjerer ombord i flyet, gikk det raskt å hente bagasjen og gjennomsøke denne for uvedkomne insekter, planter og annet levende materiale, samt betale nasjonalparkens avgift på 100 dollar per person. Deretter tok vi gratisbuss til kaien, hvor en shuttlebåt skulle ta oss over til hovedøyen Santa Cruz. Av alle Galapagos' ca. 30.000 innbyggere, bor de fleste på denne øyen, og da stort sett i hovedbyen Puerto Ayora - øygruppens sentrum og turistby.

Skyssbåten fra Baltra til Santa Cruz - med 75 hk påhengs!

Fem minutter etter at båten hadde lagt fra kai, så vi vårt første dyr; en sjøløve som lå og solte seg på en bøye som lå og duppet rolig i det klare vannet. Dette var stor stas - og lovet bra for videre dyrespotting. Vel i havn på Santa Cruz, tok vi buss en tre kvarters tid før vi var framme i den lille havnebyen Puerto Ayora. Her sjekket vi inn på koselige hotell Mainao som vi hadde bestilt og betalt flere måneder i forveien. I forhold til de boforholdene vi stort sett har hatt på reisen, var dette rene luksusen. Hotellet var nydelig, med flere takterasser med koselige sittegrupper og utsikt over havnen. Rommet vårt var kjempestort, og badet lyst og trivelig - med varmt vann! :o)

Deilig med en liten hvil!

Etter å ha innlosjert oss, ruslet vi langs den lange promenaden ved havet, og så på båtene, folkene og butikkene. Her krydde det av suvenirbutikker og eksklusive kunstgallerier, og vi skjønte fort at det var et ganske annet prisnivå enn hva vi var vant med. Vi spiste en dyr, middelmådig lunsj, før vi startet jakten på dykkesenter for morgendagen. Vi hadde snakket mye om hvor fantastisk det måtte være å dykke her, og nå skulle vi endelig få gjøre nettopp det.

Fancy kunstgalleri langs havnepromenaden

I Puerto Ayora var det dykkesenter på hvert gatehjørne, men veldig mange hadde fullbooket morgendagen. Heldigvis hadde de ledig plass til oss på et lite dykkesenter nær havnen, og morgendagens tur skulle gå til Gordon Rocks. Denne siten er kjent for å være det beste stedet å dykke i sentral-Galapagos, og skulle være et bra sted å spotte hammerhai! På grunn av kraftig strøm, er dette ikke et sted for nybegynnere, så Anette var spesielt spent da vi ruslet tilbake til hotellet etter å ha plukket ut det nødvenidge utstyret. Vi gikk tidlig til sengs denne onsdagen, da vi skulle møte på dykkesenteret halv syv neste morgen.


Dive siten Gordon Rocks

Briefing i båten



Vi er klare!

Dagen etter var vi klar, og sammen med guiden, en divemaster, en divemasterlærling samt seks andre dykkere, satte vi kursen mot Gordon Rocks på østsiden av Santa Cruz. Etter en times tid kom vi fram til siten, hvor sjøen var røff og strømmen sterk. Guiden og divemasteren virket ganske stresset og styrte på med utstyret. Flere i gruppen fikk feil utstyr, og Anette holdt på å bli sendt i vannet uten verken finner eller riktig BCD (vest). Ganske uproft, syntes vi. Da vi omsider hadde fått på oss det vi skulle, hoppet vi ut i det iskalde vannet. Om du trodde Galapagos hadde deilig, varmt badevann, så tok du skammelig feil. Øygruppen ligger i den kalde Humboldt-strømmen, med vann som kommer helt fra Antarktis. Det kalde vannet inneholder store mengder oksygen og næring, og er grunnlaget for øyenes enestående plante- og dyreliv.

Gøy å dykke sammen!



King Angelfish - eller Keiserfisk på norsk



Gigantisk sjøstjerne

Mens Antarktisvannet snek seg inn i våtdrakten, sank vi ned til 20 meters dyp. En halvtime senere kom vi opp igjen - uten å ha sett noe mer spennende enn tropiske fisker som vi hadde sett mange ganger før. Nå var stemningen i båten laber. Vi som hadde gledet oss sånn til å dykke på Galapagos - og dette var eneste sjansen vår. Det var en stille gjeng som satt i båten og ventet den obligatoriske tiden før vi var klare for dykk nummer to.

Mexican Hogfish - en stygg sak!

En havskilpadde som hviler seg

 Etter circa 30 minutter i båten, var vi klare for det andre og siste dykket vårt. Nå var strømmen veldig sterk, og Anette brukte mye krefter på å holde følge med de andre erfarne dykkerne. Etter å ha svømt motstrøms en 10 minutters tid, hvilte vi oss ved å holde oss fast i noen steiner. Plutselig så vi noe under klippen bak oss - en diger havskilpadde! Den lå helt rolig i en klippesprekk, og vi kunne komme nært innpå den. En liten stund etterpå kunne vi bøye hodene våre bakover og skimte to store golden rays, eller gullskater fritt oversatt, som flagret noen meter over oss. Og jammen kom det ikke også noen skilpadder svømmende der oppe! Nå begynte ting å bli gøy her, og humøret steg betraktelig.

En gigantisk månefisk!

Vi svømte videre, og kom plutselig inn i en iskald strøm. Rett foran oss duvet en enorm månefisk med rolige bevegelser. Vi kunne se den rare skapningen på nært hold lenge, før dagens høydepunkt tok oppmerksomheten vår. Uten forvarsel kom nemlig en sjøløveunge svømmende rett mot oss - og den stoppet rett foran nesen til Jarle! Der snurret den rundt noen ganger, før den svømte frem og tilbake blant oss. Dette var utrolig moro, og da vi kom til overflaten igjen var vi godt fornøyde med dykketuren - til tross for at den ble hailøs.

Da alle var vel ombord i båten var stemningen på topp, og vi fikk deilig kyllinglunsj før vi satte kursen mot Puerto Ayora igjen. Etter en god og varm dusj på hotellet, satte vi oss på den øverste takterassen hvor vi kladdet blogg og nøt utsikten og det fine været. Det var jammen godt med sol igjen - etter ukesvis med overskyet vær. Ut på kvelden gikk vi for å spise middag, og på vei til restauranten gikk vi forbi et lite fisketorg. En fisker hadde akkurat tømt en kasse med fersk fisk på disken, og en sovende sjøløve våknet plutselig til liv. Den humpet rundt blant begeistrede turister og grådige pelikaner, på jakt etter noen rester. Litt av et syn! Her ble det en aldri så liten fotosession før vi gikk videre til restauranten Il Giordini og spiste knallgod og sprellende fersk fiskemiddag. Kakedessert ble det også, før vi ruslet tilbake til hotellet - spente på hva morgendagen og starten på 5-dagers turen "Darwins Triangle" ville bringe...

En sulten gjeng på fisketorget