Den laange reisen og det rare hostellet

Mandag 13. september dro vi med dagens eneste buss fra Rancho Merida mot Moyogalpa. Etter aa ha humpet avgaarde i ti minutter, fikk bussen problemer, og sjaafoer og laeregutt maatte ut og skru. Ti minutter senere var vi klar for aa kjoere videre, men etter knappe nye fem minutter, skjedde det nok en gang. Bussen streiket, og det var paa'an igjen med en ny runde i motoren. Slik holdt vi paa i over en time, men til slutt hjalp det ikke hvor mye de enn skrudde - vi maatte ut og gaa. Med 30 kg. bagasje og stekende sol som selskap, trasket vi mot naermeste veikryss. Etter rundt 20 minutter kom vi endelig fram, og etter aa ha ventet et kvarters tid, ble vi plukket opp av en minibuss.


"Busstasjonen" ved Rancho Merida

Et siste tappert forsoek paa aa fikse motoren

Vi hadde hoert at Charco Verde paa soerspissen av vulkan Concepcion skulle vaere et nydelig sted, og vi bestemte oss for aa sitte paa dit. Ved hovedveien ble vi sluppet av og forklart hvor vi skulle gaa. Vi gikk paa traktorvei en ti minutters tid, foer vi kom til en stor resort som het Charco Verde. Med backpackerbudsjettet vaart var dette noe vi absolutt ikke hadde raad til, og vi spurte hvor de andre hostellene laa. Det var over en kilometer unna, fikk vi beskjed om, og nok en gang maatte vi faa tak i transport til riktig sted. Det var kun en eneste bil paa stedet, og sjaafoeren visste aa utnytte det. Uten noe valg, betalte vi de ti dollarne mannen skulle ha for aa kjoere oss den ene kilometeren, og naa ble vi i det minste satt av paa rett sted. Her laa det to hosteller like ved siden av hverandre, saa naa skulle vi klare aa ordne oss.

Slik saa store deler av veien fra Merida ut

Slitne og svette gikk vi inn paa det foerste hostellet, som virket baade koselig og velstelt. Dessverre hadde de ingen ledige rom, og vi maatte ta turen over tunet til det andre hostellet. Joda, der skulle vi faa to senger paa sovesalen. Da vi rundet hushjoernet, ble vi fort enige om at dette var langt fra den idyllen vi hadde sett for oss. Hagen var full av hoeyt ugress, og sovesalen hadde flere fir- og seksbeinte gjeste enn tobeinte, saa vi ble fort enige om aa dra herfra. Igjen maatte vi trakke i steikende sol med bagasje paa ryggen. Heldigvis fantes der en liten kafeteria ved hovedveien, og her fikk vi vite at bussen til Moyogalpa skulle gaa om 40 minutter. Det var herlig aa sette seg ned paa en stol og spille kort og drikke kaldt vann!

Der veien er finest, kjoerer de tydeligvis verst!

Etter aa ha slappet av i 25-30 minutter, fant vi ut at vi burde stille oss opp i veien for aa vente paa bussen. Ikke foer vi hadde tenkt tanken, suste bussen forbi, og vi maatte pent vente en ny time. Naa spiste vi like godt lunsj paa veikroen, og heldigvis - denne gangen kom vi oss avgaarde til Moyogalpa. Saa - det som skulle ha tatt to timer og kostet oss fire dollar totalt, tok seks timer og kostet oss 22 dollar.

Vel framme i Moyogalpa, var det ikke annet aa gjoere enn aa ta inn paa et hostell for natten og vente paa morgenbaaten til fastlandet. Hostal El Indio Viejo (som betyr den gamle indianeren) ble valget, og dette skulle vise seg aa vaere et ganske saa spesielt hostell. Vi oppdaget ganske raskt at de som jobbet der varav det alternative slaget: En eldre mann med graat haar langt ned paa korsryggen, samlet i en eneste stor dreadlock (rastahaar) sto i baren. Paa en stol satt det en dame paa rundt 50 aar, med tatovering i ansiktet og ring i nesen. En ynge dame med flagrende klaer og sjal paa hodet, hadde med seg soennen sin paa fire aar. En annen medarbeider gikk rundt med en liten ape (!) paa hodet. "Dette kan bli interessant", tenkte vi.



Den 6 aar gamle hjorten som bodde paa hostellet



Siden Moyogalpa er en liten, skitten og kjedelig smaaby, ble det til at vi hang paa hostellet og snakket med folkene der. Damen med tatovering i fjeset het Sue-Ann og var halvt tysk, halvt amerikansk. Hun jobbet som kunstlaerer for barn i Costa Rica, og jobbet midlertidig paa hostellet for aa male motiver aa veggene der. Hun ble overbegeistret over aa hoere om det norske skolesystemet hvor kontaktlaereren foelger klassen sin over flere aar, og mente det var mye av grunnen til at vi nordmenn var saa kunnskapstike og intelligente som hun selv sa det! :o) En liten digresjon akkurat her: Omtrent samtlige av de vi har moett og diskutert skole med, har den samme oppfatningen om at Norge er i verdenstoppen naar det gjelder skole og utdanning, og at vi har et av de beste skolesystemene. Og ja - dette er foer Anette har aapnet munnen sin... ;o)



Apen klatret opp paa Anette...

... og la seg til aa sove!

To andre vi snakket med paa hostellet, var den gamle rastamannen og apemannen. Vi fikk hoere den triste historien om den seks maanender gamle broelapebabyen, og hvordan den hadde havnet paa hostellet: For tre maaneder siden hadde politiet paa Ometepe funnet en apemor drept, mens den tre maaneder gamle ungen hennes levde. Politiet tok vare paa den forkomne, lille apen, og fant ut hvem som hadde begaatt ugjerningen. Gjerningsmennene hadde to valg; sone i fengsel, eller finne et passende hjem til den lille hunnapen. De valgte det siste og slik endte hun opp paa El Indio Viejo. Naa er hun liten og soet, men aa ha verdens mest hoeylytte landdyr som fullvoksen hostellmaskot fungerer vel heller daarlig. Planen er aa faa henne tilbake til skogen paa sikt, saa faar vi se hvordan det gaar. Det bodde ogsaa en seks aar gammel hjort paa hostellet, som i sin tid hadde lidd samme skjebne som apen. Denn trasket rundt inne paa hostellet naar den ikke sprang rundt ute i hagen.

Det var altsaa mye kurioest paa dette hostellet, og det vil definitivt vaere et besoek vi kommer til aa huske!

Vulkanoeyen Ometepe

Etter et par reisedager fra Utila, med overnatting i Honduras` hovedstad Tegucigalpa, krysset vi grensen til Nicaragua. Vi tilbrakte et par netter i Nicaraguas eldste by, Granada, foer vi tok baaten ut til vulkanoeyen Ometepe.

Oeyen ligger midt i Nicaraguasjoen, Mellom-Amerikas stoerste innsjo. Innsjoen var trolig en del av Stillehavet for tusener av aar siden, foer seismisk aktivitet skapte den delen av land som naa skiller innsjoen fra havet. Vann fra elever gjorde vannet i innsjoen gradvis til ferskvann, mens fiskene som var "fanget" i innsjoen, utviklet seg til aa bli noen av de mest uvanlige artene som finnes noe sted paa jorden - blant annet ferskvannshai!


Ometepe ("Ome-Tepetl" - stedet med to aaser), er formet som et par briller, hvor "brilleglassene" er de to vulkanene Concepcion (1610 moh. og fortsatt aktiv) og Maderas (1394 moh. og inaktiv de siste 10.000 aar). "Neseboeylen" i mellom er passasjen mellom de to vulkanene. Flere steder paa oeyen finner man saakalte petroglyfer (steinskulpturer/relieffer), som vitner om innvandring fra meksikansk urbefolkning i sin tid. Foer den tid regner man med at oeyen var ubebodd.


Anette og mennene paa baaten

Jarle blant all bagasjen

Vi gikk i land i Moyogalpa, paa vestsiden av vulkan Concepcion. Der spleiset vi og en annen gjeng paa en firhjulstrekker for aa ta oss den vanskelige og humpete veien til Merida, ved foten av vulkan Maderas. Etter aa ha humpet avgaarde i et par timer, kom vi til Hacienda Merida, like ved innsjoen. Her var det fullt, men heldigvis var det ledige rom paa naerliggende - og hakket mer primitive - Rancho Merida. Langt ute i utmarken som vi var, hadde de heldigvis en liten "restaurant" der. Vi innfoerte raskt begrepet "slow food", etter aa ha ventet over en time paa maten. Men - godt og hjemmelaget var det, og etterhvert husket vi aa bestille frokost dagen i forveien, slik at den (nesten) var klar paa det tidspunktet vi hadde tenkt.



Turfoelget,  f.v.: Juan, guiden, Anette, Jarle og Kevin

Paa ranchen ble vi kjent med det spanske paret Juan og Marga, samt belgiske Kevin. Vi bestemte oss alle (utenom Marga) for at vi ville bestige vulkan Maderas, og etter aa ha gjort avtale med en lokal guide, var alt klart for en toeff heldagstur neste morgen.

Troette i trynet, spiste vi frokost halv syv, og kvart over syv startet vandringen vaar. Etter en halvtimes tid gjennom mais- og risaakre, begynte stigningen. Guiden gikk i et rasende tempo, og etter halvannen times spurting oppetter den bratte vulkanen, var Anette faktisk usikker paa om hun klarte aa komme seg til topps. Men - etter en femminutters pause hvor vi ogsaa gjemte Anettes sekk i noen busker, gikk det betydelig bedre. Da var det heller spanske Juan som var mest sliten. Best ble det da Juan ba om aa faa gaa fremst og styre tempoet. Guiden hadde tydeligvis ikke hoert om aa gaa paa tur for turens skyld. Her var det raskt til topps og raskt ned igjen som gjaldt.

Utsikt over et jorde med Concepcion taakelagt i bakgrunnen

Hvit og brun ris. Det luktet faktisk ris ogsaa :o)

Til tross for rushet - vi fikk faktisk sett (og definitivt hoert!) broelaper paa veien. Med en roest som minner om et stort og farlig kattedyr, var det ekstra spennende aa trakke gjennom den tette vegetasjonen og hoere disse kraftige broelene. Hoeyt oppe i et tre satt apen og broelte paa en gren. Vi saa ikke saa mange andre dyr paa vei til Maderas` topp, men taakeskogen var tett, og hvem vet hva som skjulte seg i buskene... Insekter var det imidlertid nok av, og dette var noe ganske annet enn den vanlige husfluen, ja! Store som smaa kolibrier buzzet de rundt med noe som minnet om motordur. At noe saa lite kan lage saa hoey lyd!

Slik var stien store deler av turen

Slitne, men fornoeyde!

Etter aa ha brukt tre og en halv time paa noe som vissnok minst skal ta fire timer, sto vi endelig paa toppen av vulkan Maderas. Skuffet kunne vi konstatere at taaken laa tett, og det var ikke mulig aa se verken krateret eller den storslaatte utsikten over vulkan Concepcion. Det var uansett herlig aa sette seg ned og finne fram nisten. Halvveis i sandwichen skjedde det imidlertid noe: Taakeskyene over krateret blaaste plutselig bort, og avsloerte en groenn innsjo som dekket vulkanens indre. Naa var det tid for fotosession, og etter at x-antall bilder var knipset, ville absolutt vaar belgiske venn bade i innsjoen. Guiden fraraadet dette, da det tok en halvtime aa gaa gjennom busker og kratt for aa komme seg ned dit, men Kevin insisterte. Juan ble med, og de tre gutta boys gikk, mens vi to satt paa toppen og noet stillheten i halvannen time foer de kom tilbake.

Innsjoen i krateret

Om oppmarsjen var toeff for kondisen, var nedmarsjen minst like brutal naar det gjaldt muskler og ledd. Fjellgeitene loep nedover, mens Anette var mer forsiktig med hvor hun satte beina. Hun hadde ogsaa null tryningser - mot Kevins flersifrede. Da vi naermet oss aakrene og det aapne landskapet, hoerte vi igjen broel fra traerne. Denne gangen saa vi to broelaper som slengte seg fra gren til gren like over oss. Vi saa ogsaa en svaer maurkoloni som arbeidet systematisk og flittig med aa baere blader fra traerne og inn i tuene sine. Fascinerende!

Utsikt over Concepcion paa vei ned fra Maderas

Broelape i et tre

 Vel hjemme var det herlig aa gaa ned paa flytebryggen ved innsjoen og stupe i det lunkne vannet. Etter aa ha vasket baade oss selv, klaer og sko, noet vi en nydelig solnedgang over Ometepe og vulkan Conception fra bryggekanten.