Paradiset San Blás og Kuna-folket



Den lille oeyen vi bodde paa: Chichime

Etter aa ha sett postkortlignende bilder og hoert utallige lovord om paradisiske oeyer, bestemte vi oss for aa sette kursen mot nordoest-Panama og San Blás-provinsen. Her regjerer Kuna-folket, et uavhengig og toeft urfolk som har sitt eget demokrati med egne lover og regler. Blant annet faar ingen ikke-Kunaer lov til aa bosette seg eller drive business i deres territorium, noe som gjoer omraadet ekstra eksotisk og uroert.


Kuna-kvinne paa Achutupu

Kuna Yala-territoriet strekker seg nesten 400 kilometer langs nordoestkysten av Panama mot grensen til Columbia. Utenfor kysten ligger San Blás-oeygruppen med rundt 400 oeyer, hvor kun 40 av dem er bebodd. Paa de stoerste oeyene bor Kunaene tett i tett i sine smaa bambushytter, men jo lenger ut i havgapet man kommer, desto mer oede blir oeyene.
 

Gjengen: Martin, Aude og Monica

Paa hostellet vaart i Panama city hadde vi vaert heldige og funnet en kontaktperson for turer San Blás og Kuna Yala. Han kunne tilby oss transport med firhjulstrekker og baat, samt opphold med tre maaltider per dag for til sammen under 200,- dagen for hver av oss. Tidlig om morgenen onsdag 22. september, kom sjaafoeren og hentet oss, i tillegg til Aude fra Frankrike, Monica fra Chile og Martin fra Argentina som skulle vaere med til samme oey som oss. Etter rundt fire timers kjoering, hvor de to siste var paa grusvei gjennom skog og mark, kom vi til Cartí og bryggen hvor vi skulle fortsette ferden til vanns.

Alle besoekende maa betale $6

Foer vi kunne gaa ombord i den slitte trebaaten med paahengs, maatte vi betale turistavgift til Kunaene. Deretter bar det ut paa havet, og vi kunne fort skimte smaa palmeoeyer og fiskere i trekanoer. Et par av oss var raskt oppe med kameraene, men tok de like raskt ned igjen etter at vi fikk streng beskjed om ikke aa fotografere personer. Kuna-folket tror nemlig at man ved aa ta bilder av dem, ogsaa stjeler sjelen deres. Vi erfarte imidlertid fort at sjelene var til salgs for en dollar per bilde...



Dohus paa paaler...

Etter en halvtimes tid i trebaaten, kom vi til hovedoeyen, El Porvenir. Ettersom vi ikke hadde anelse om hvilken oey vi skulle bo paa, var vi livredde for at dette var stedet. Her sto nemlig bambushyttene som sild i toenne, og toaletthusene - ja, de sto paa paaler i sjoen! Vannet her var riktignok krystallklart, men det man kunne se paa bunnen var skrot av ulikt slag. Ikke saerlig idyllisk med andre ord. Heldigvis kom baatfoereren raskt tilbake, og vi kjoerte nok en time utover mot horisonten.

Chichime

Naa skal vi si det saa annerledes ut! Vi kjoerte forbi de mest fantastiske smaa palmeoeyer, med en bambushytte eller to, kritthvit sant og krystallklart hav i ulike turkisnyanser. Da vi kom til den ytterste og mest idylliske oeyen, Chichime, senket kapteinen farten. Vi toeffet mot land, mellom flere seilbaater som laa i le utenfor oeyen, og satte foettene vaare i land paa den herligste hvite puddersand. Her ble vi tatt i mot av en ung Kuna-mann, som kunne fortelle oss at to av oeyens aatte hytter var for turister. Vi fikk tomannshytten, mens de tre andre delte firmannshytten.

Hytten vaar. Legg merke til teksten paa doeren...

Hytten vaar besto av bambusroer surret sammen til vegger, palmetak og en dobbel madrass som var lagt oppaa noen trekasser. Gulvet - det vil si stranden - var fullt av krabbehull og nydelige konkylier som laa spredd langs veggene. Det ble redd opp for oss, og vi var snare med aa henge opp myggnettingen vi heldigvis hadde med oss. Da vi hadde rigget oss til, ble det ropt fra fellesplassen at det var lunsjtid. Fellesplassen besto av to langbord med presenning over, Kunaenes daglighytte, en kjoekkenhytte, et lite generatorskur og en bod hvor det fantes et gassdrevet kjoeleskap til fellesbruk. Like bortenfor langbordene, hang det utstilt rekker med applikerte molaer - Kunakvinnenes nydelige toeystykker som de fester som bryst- eller ryggstykker paa blusene sine. Disse var til salgs for turister. 50 meter unna fellesplassen var toaletthytten. Her var det faktisk vannklosett og dusj, som fyltes av en stor vanntank paa taket.

Fellesplassen

Da vi hadde satt oss ved langbordet kom lunsjen paa bordet, og det var ikke mye aa bli mett av: Anette fikk et lite barracudahode, Jarle et halestykke og de andre noe tilsvarende. Tilbehoeret var kokosris, boenner og litt groennsaker. Anette som ikke er overbegeisret over for mye bein i fisken, maatte virkelig legge seg i selen for aa faa noe ut av det lille fiskestykket. Det skal sies at vi ble noen kloeppere i aa rense fisk etter fire dager paa oeyen!

Lider ingen noed, nei...

Badingen paa Chichime i det turkise, herlige vannet, er vanskelig aa beskrive med ord. Vi foelte vi hadde Atlanteren for oss selv, og kunne ligge aa duppe i det stille, klare vannet saa lenge vi orket. Ved fellesplassen gikk sandbanken braatt ned, slik at det var mulig aa hoppe og stupe her. Vi fikk badet fra de fleste sidene av Chichime, da det kun tok 10 minutter aa spasere rundt hele oeyen.


Salto.... eller?



Uten mageplask!! Wohoo!



Ettermiddagene og kveldene tilbrakte vi ofte ved langbordene, hvor vi satt og pratet med kapteiner og turister som seilte mellom Panama og Columbia. Det laa til en hver tid rundt ti seilbaater i le utenfor Chichime, og det hendte ofte at folk padlet inn for aa slaa av en prat eller ta seg en kald oel. Da Kuna-folket er ganske reserverte ovenfor turister, i tillegg til at flere ikke snakker spansk, var det gjennom kapteinene vi fikk vite mest om kulturen deres. Enkelte av kapteiene hadde seilt til og fra Columbia i 10-20 aar, og kjente til urbefolkningen paa oeyene. Blant annet fikk vi vite skikken med Kuna-kvinnenes spesielle utseende og klesdrakt:

Sjefen paa Chichime

Naar en Kuna-jente faar sin foerste menstruasjon, blir dette markert ved at haaret klippes helt kort, og hun faar en tykk gullring i nesen og flere gullringer i oerene. Armene og leggene dekoreres med perler - jo flere perlerader, jo rikere er man. Drakten bestaar av en tynn bluse med paasydd mola (se tidligere), en sarong til skjoert og et toerkle paa hodet. Mennene bruker derimot vestlige klaer, som t-skjorte, shorts og caps. Vi reagerte litt paa at utadvendte og gjestfrie Lisa, med langt haar og vestlige klaer, ikke hadde fulgt denne skikken. Saa fikk vi hoere historien om "henne": Lisa var egentlig en mann som hadde jobbet som mannlig stripper i Panama city, foer han kjoepte seg pupper og flyttet tilbake til Chichime. Dette var fullt ut akseptert blant Kunaene, da deres tro gir dem muligheten til selv aa velge hvilket kjoenn de vil vaere. Noe spesielt!

Lisa i hengekoeyen (t.h.)

Av en av kapteiene fikk vi ogsaa hoere tragiske historier om hvordan innavl blant Kuna-folket har foert til mange albinoer. Disse ble tidligere drept av sine egne, men dette er heldigvis ikke tilfelle lenger. Dette bodde ingen albinoer paa Chichime, men paa noen av de andre oeyene saa vi en albinokvinne og en albinojente, blant annet da vi var paa dagstur til oeyen Achutupu, paa norsk "Hundeoeyen".

Molaer til salgs!

Den tredje dagen vaar paa Chichime, fikk vi tilbud om aa dra paa dagstur til den enda mindre oeyen Achutupu. Vi skulle dra etter frokost, i halv aatte-tiden, og vaere tilbake til litt sen lunsj i tre-tiden. Kunaene paa Achutupu var mer sosiale og imoetekommende enn vertene vaare paa Chichime. Her hang det ogsaa en rekke med molaer til salgs, og vi hadde oss en liten handlerunde foer vi gikk i bad. Familien paa oeyen spurte ogsaa om vi var interessert i hummerkunsj til en billig penge. Det takket vi ivrig ja til. Vi fikk oss en herlig porsjon med hummer i tolv-tiden, og spiste oss gode og mette.


De lokales framkomstmiddel

Om Chichime hadde rolig og krystallklart vann, hadde Achutupu supre snorklemuligheter. Like utenfor land fantes korallrev med utallige tropiske fisker. Paa den andre siden av oeyen laa vraket av et lasteskip og ventet paa aa bli utforsket. Kjempespennende! Da vi foelte at vi hadde badet oss ferdige i to-tiden, ventet vi paa aa bli plukket opp av baaten vaar. Timene gikk, men ingen baat kom, og vi lurte paa om de helt hadde glemt oss paa den lille oeyen. Da klokken var rundt fem, dukket de imidlertid opp, og vi var skrubbsultne nok en gang da vi ankom Chichime. Siden oppholdet paa Chihcime inkluderte tre maaltider for dagen, fikk vi ogsaa det denne dagen. Vi fikk lunsj i seks-tiden, og middag i aatte-tiden, saa vi var gode og mette da vi la oss denne kvelden!

Lesestund paa stamstokken :o)

Den fjerde morgenen paa Chichime, dro resten av gjengen videre. Denne dagen kom det ingen i land paa oeyen fra seilbaatene, og vi hadde saa aa si hele oeyen for oss selv. Da vi kom til oeyen for foerste gang, var vi redde for at vi skulle kjede oss i lengden, men det er utrolig hvor lett det er aa bare slappe av. Vi benyttet siste dagen vaar til lesing, soling, bading og skjellsanking, og det var nesten trist aa forlate den lille paradisoeyen neste morgen.

En to-timers tur med denne baaten i roeff sjoe var ikke bare-bare!

Konklusjonen vaar er at turen til Chichime utvilsomt har vaert en av hoeydepunktene vaare saa langt paa ferden!

Soloppgang...



... og solnedgang



Panama city og Panamakanalen

Vi reiste fra Isla Bastimentos og Bocas del Toro soendag 19. september, og satte kursen mot Panama city. Da vi ikke hadde saerlig lyst til aa sitte paa bussen 10 timer i strekk, valgte vi aa tilbringe en natt i David, en liten by som ligger cirka halvveis paa strekningen. I David sjekket vi inn paa Purple House hostel, et rolig og avslappet hostell der faktisk alt var lilla: vegger, servise, sofaputer, knagger, sengetoey osv.


Hostellet der alt var lilla

Tidlig neste morgen hoppet vi paa bussen videre til Panama city, og etter fem-seks timer var vi framme ved Albrook terminal - en diger busstasjon som er tilknyttet et enda stoerre kjoepesenter med alle tenkelige butikker + kino med seks saler. Etter litt om og men, fant vi omsider fram til riktig perrong og en buss som kunne ta oss inn til sentrum. Lokalbussene, "Red Devils", er gamle, fargerike amerikanske skolebusser, med sjaafoerer som kjoerer som svin, men vi kom oss heldigvis helskinnet fram dit vi skulle.

Gamlebyen...

...med sine flotte bygninger

Vi hadde paa forhaand bestemt oss for aa bo i den gamle delen av Panama by, Casco Viejo, eller San Felipe som den ogsaa blir kalt. Her innlosjerte vi oss paa sovesalen paa det lille hostellet Hospedaje Casco Viejo. Der moette vi foerst en turguide fra Costa Rica som ga oss mange tips og ideer om hva vi kunne fylle de neste dagene med. Paa samme sovesal bodde der ogsaa en eldre mann som plutselig vaaknet da vi fortalte turguiden at vi var fra Norge. Mannen var 70 aar gammel og reiste rundt alene til forskjellige land cirka hver tredje maaned. Han hadde faktisk ogsaa reist tur-retur med Bergensbanen for over 30 aar siden. En artig fyr!

Stor kontrast mellom gammelt...

... og nytt!

Paa kvelden da vi ruslet rundt, kunne vi virkelig se den store kontrasten mellom de vakre og forseggjorte bygningene i denne delen, mot de hoeye og moderne skyskraperne i den nye delen av Panama city. I horisonten kunne vi se store lasteskip som ventet taalmodig paa aa passere gjennom kanalen. Da vi kom tilbake til hostellet, ble vi sittende i lobbyen og prate med mange forskjellige folk. Da flere av dem snakket varmt om oeygruppen San Blas, og at det slett ikke var saa dyrt aa dra dit som vi hadde trodd, bestemte vi oss for aa dele opp Panama city-oppholdet med noen dager i Kuna Yala territoriet (se eget innlegg).

I gamlebyen - med utsikt over den nye delen

 Etter fem herlige dager paa oeyen Chichime, var vi tilbake i storbyen. Denne gangen slo vi oss ned i den nye delen av byen, paa et nytt hostell som het Panama by Luis. Her var det en helt annen atmosfaere, og da vi satt i bakhagen var vi naermest omringet av flere-hundre meter hoeye bygninger. Dette glemte vi imidlertid saa lenge vi lot vaere aa se opp. Monica fra Chile, som vi hadde vaert sammen med paa Chichime, bodde ogsaa paa hostellet, og vi tilbrakte mye tid sammen. Hun snakker ikke engelsk, og vi fikk dermed oevd MYE paa spansken vaar. Vi laget mat, gikk paa kino og hadde det mye kjekt sammen med henne.


Koe for aa slippe gjennom kanalen



Panamakanalen

Mandag 27. september var det tid for hovedattraksjonen i byen, Panamakanalen. Foerst maatte vi ta buss til den store Albrook-terminalen, for aa saa ta en ny buss videre til kanalomraadet. Etter ti minutters gange fra hovedveien, var vi framme ved det enorme anlegget og Miraflores-slusene. Her brukes de orginale sluseportene som har vaert i drift siden kanalen aapnet for foerste gang i 1914. Vi kjoepte billetter og fikk adgang til takterassen paa besoekssenteret, hvor det ogsaa var best utsikt. Herfra kunne vi betrakte de svaere skipene - som hadde seilt gjennom kanalen fra Atlanterhavssiden - bli senket ned til nytt farvann og Stillehavet. Det ble ekstra spennende da vi hoerte over hoeyttaleren at et norskregistrert skip skulle passere - til stor jubel for oss.



Wilhelmsen-skipet "Tirranna"



Hvem hadde trodd vi skulle faa se norske flagg i Panama?

Panamakanalen er en av verdens viktigste kanaler, og har hatt stor innflytelse paa moderne sjoefart, siden skip ikke lenger behoever aa dra den lange reisen rundt Soer-Amerikas sydspiss. En seilingsrute fra New York til San Fransico gjennom kanalen er på 9 500 km., noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 22 500 km. lang. Hvert aar trafikkeres kanalen av mer enn 14 000 fartoey, som frakter mer enn 203 millioner tonn last. Rundt 1.000 000 fartoey har passert gjennom kanalen siden 1914 og fram til i dag.

Her snakker vi stoerrelse!

Etter at USA hadde hatt kontroll over Panamakanalen siden 1903, overtok Panama kontrollen ved midnatt 31. desember 1999. Kanalen er i ferd med aa utvides med ekstra sluser som settes i drift i 2015, kanalens kapasitet kan da dobles.
Kilde: Wikipedia

"Mule" (muldyr) kaller de vognene som trekker og styrer baatene trygt gjennom kanalen.
Et slikt tog koster over $1.000.000!

To "Panamax" - lasteskip med max stoerrelse for aa slippe gjennom slusene

Etter naermere en uke i Panama city, kan vi slaa fast at dette er en storby som defnitivt har mye aa by paa!

Bocas del Toro

Tirsdag 14. september, forlot vi vulkanoeyen Ometepe og Nicaragua, med nesen mot Panama og oeygruppen Bocas del Toro. Vi brukte to dager paa aa busse oss gjennom Costa Rica, og overnattet kun en natt i dette landet som mange har som favorittreisemaal. Nettopp det var ogsaa en av grunnene til at vi droppet Costa Rica: Masseturisme og et prisnivaa langt over de andre landene i Mellom-Amerika. Den ene natten vi hadde i Costa Rica, var i hovedstaden, San José, paa et usjarmerende og uhyre lite hostellrom paa en busstasjon i den farligste bydelen. Med paafoelgende frokost paa en fyllikbar, fikk vi gjerne ikke det riktige inntrykket av landet med den rike kysten.

Paa vei til Bocas og Isla Colón

Onsdag 15. september, krysset vi grensen mellom Costa Rica og Panama ved den karibiske kysten. Vi skulle til oeygruppen Bocas del Toro for aa slappe av i det vi hadde hoert skulle vaere rene paradiset. Vi skjoente fort at paradisisk var aa ta litt hardt i, da hovedoeyen Colón stort sett besto av hoteller, barer og butikker. For aa komme til stranden, maatte man ta taxi. Vi tilbrakte en natt paa hostell Calypso, og morgenen etter moette vi igjen det tyske paret som vi hadde truffet i Lanquín, Guatemala (en liten verden!). De raadet oss til aa dra til nabooeyen Bastimentos, hvor det var en helt annen verden, med kun en liten naerbutikk, et par spisesteder og masser av karibisk sjarm.

Den koselige kapteinen paa vei til Bastimentos

Etter en legesjekk hvor Jarle fikk bekreftet at oeret var blitt mye bedre, kastet vi oss i en liten baat til Isla Bastimentos. Etter ti minutter til vanns, gikk vi i land paa den lille, rolige oeyen. Her sto det slitte, men sjarmerende smaa hus paa stolper i sjoen, og ungene lekte i den eneste gaten som fantes, en gangvei av betong. Ingen biler her med andre ord. Folk satt paa trappene og pratet en unik blanding av spansk, engelsk og kreolsk, kalt Guari-Guari, og stemningen var veldig laidback.

Isla Bastimentos (de gule bygningene i bakgrunnen er hostellet)

En sti foerte opp i skraaningen til hostell Bastimentos. Her sjekket vi inn, og fikk vaart eget rom til 15 dollar natten. Etter aa ha innkvartert oss, spiste vi en karibisk fiskemiddag paa uterestauranten Roots, som hadde perfekt beliggenhet ute paa en pir. Her traff vi ogsaa den spanske slange- og froskeeksperten Cesar, som bodde paa samme hostell som oss. Da vi gikk hjem for aa legge oss, hentet Cesar lommelykten sin og gikk ut i skogen for aa lete etter frosker og slanger!

"Slangemannen" Cesar

Den mindre erfarne "slangedamen" Anette

Neste morgen plasket regnet ned, men da det lettet i tolvtiden, tok vi paa oss badetoey og solide sandaler, for naa ville vi gaa til stranden. For aa komme oss dit, maatte vi gaa cirka 20 minutter paa en sti gjennom regnskogen som dekker mesteparten av oeyen. Da vi kom ut fra jungelen, svette og skitne, aapenbarte havet seg med heftige boelger som slo innover den langstrakte stranden. Vi hadde stranden mer eller mindre helt for oss selv, men de voldsomme boelgene gjorde svoemmingen litt vanskelig. Uansett var det herlig aa endelig bade i sjoen igjen!

Boelger paa Wizzard Beach

Om ettermiddagen kom "slangemannen" Cesar og spurte om vi ville vaere med ut i skogen for aa se paa en slange han hadde funnet natten i forveien. Tidligere paa dagen hadde han fortalt Anette om slangen, og at han hadde den i en sekk. Anette syntes det hoertes rart ut at slangen skulle ligge over et halvt doegn i en sekk i skogen, men tenkte ikke noe mer over det. Et spansk par ble med oss for aa se paa den ufarlige slangen som Cesar ville ta bilder av i dagslys (han tar profesjonelle bilder av slanger og frosker). Etter ti minutters gange kom vi til en lysning i skogen. Cesar tok av seg sekken sin, og vi ventet spent paa at han skulle vise oss hvor han hadde gjemt slangen. Sjokkert kunne vi konstatere at slangen slett ikke var gjemt i skogen, men derimot i ryggsekken han hadde hatt paa ryggen hele tiden! Han hadde altsaa oppbevart den meterlange, sorte slangen i sekken sin pa hostellet siden natten i forveien!

Slangen i sekken

Slangen var ganske rolig, og i foelge Cesar totalt ufarlig. Etter aa ha fatt akkurat dét bekreftet et par-tre ganger, fikk Anette holde slangen. Jarle derimot, kunne styre sin begeistring. I begynnelsen var det litt skummelt, men andre gangen Anette holdt den, var den ekstremt rolig og "toeyelig". Etter en liten fotosession, fikk Anette slippe slangen loes i buskene, og vi gikk tilbake til hotellet. Kvelden tilbrakte vi med aa male hjemmelagde postkort sammen med en gjeng fra blant annet Tyskland og Sveits.

I det kreative hjoernet

Dagen etter bestemte vi oss for aa gaa til en strand som laa enda lenger borte enn den vi besoekte dagen i forveien. Vi maatte foerst gaa de 20 minuttene gjennom skogen til den foerste stranden, gaa til enden av denne, for saa aa gaa gjennom en ny skog et kvarters tid. Den nye stranden vi kom til, Red Frog Beach, var baade roligere og finere enn gaarsdagens Wizzard Beach. Men - her var ogsaa betydelig flere turister. Paa denne stranden som tilsynelatende laa avsides til ved jungelen, var det nemlig satt opp en bar, flere solstoler og parasoller. Da vi kom naermere, saa vi at det var laget en vei gjennom jungelen, og at et selskap var i gang med aa bygge en stor resort her. Ganske trist, da vi tidligere har lest om de lokales kamp for aa forhindre utbygging, og bevare oeyen i dens uroerte prakt.

Paa vei til Red Frog Beach

Etter aa ha gaatt forbi turiststranden og vandret et par hundre meter paa tilrettelagt grusvei, gikk vi ned en sti som foerte til en uroert, oede strand. Denne hadde vi helt for oss selv, og vi solte oss, badet og snorklet noen timer, til himmelen skyet over og regnet plasket ned. Halvannen time senere ankom vi hostellet igjen - rimelig vaate, men fornoeyde etter en kjekk dag. Regnet ga seg ikke, og vi dro fra Bastimentos og Bocas del Toro neste morgen.

Avslapping paa hostellet

Alt i alt en grei tur, men vi kan vel si oss enige i at Bocas er noe oppskrytt etter hva vi erfarte.