Paradiset San Blás og Kuna-folket



Den lille oeyen vi bodde paa: Chichime

Etter aa ha sett postkortlignende bilder og hoert utallige lovord om paradisiske oeyer, bestemte vi oss for aa sette kursen mot nordoest-Panama og San Blás-provinsen. Her regjerer Kuna-folket, et uavhengig og toeft urfolk som har sitt eget demokrati med egne lover og regler. Blant annet faar ingen ikke-Kunaer lov til aa bosette seg eller drive business i deres territorium, noe som gjoer omraadet ekstra eksotisk og uroert.


Kuna-kvinne paa Achutupu

Kuna Yala-territoriet strekker seg nesten 400 kilometer langs nordoestkysten av Panama mot grensen til Columbia. Utenfor kysten ligger San Blás-oeygruppen med rundt 400 oeyer, hvor kun 40 av dem er bebodd. Paa de stoerste oeyene bor Kunaene tett i tett i sine smaa bambushytter, men jo lenger ut i havgapet man kommer, desto mer oede blir oeyene.
 

Gjengen: Martin, Aude og Monica

Paa hostellet vaart i Panama city hadde vi vaert heldige og funnet en kontaktperson for turer San Blás og Kuna Yala. Han kunne tilby oss transport med firhjulstrekker og baat, samt opphold med tre maaltider per dag for til sammen under 200,- dagen for hver av oss. Tidlig om morgenen onsdag 22. september, kom sjaafoeren og hentet oss, i tillegg til Aude fra Frankrike, Monica fra Chile og Martin fra Argentina som skulle vaere med til samme oey som oss. Etter rundt fire timers kjoering, hvor de to siste var paa grusvei gjennom skog og mark, kom vi til Cartí og bryggen hvor vi skulle fortsette ferden til vanns.

Alle besoekende maa betale $6

Foer vi kunne gaa ombord i den slitte trebaaten med paahengs, maatte vi betale turistavgift til Kunaene. Deretter bar det ut paa havet, og vi kunne fort skimte smaa palmeoeyer og fiskere i trekanoer. Et par av oss var raskt oppe med kameraene, men tok de like raskt ned igjen etter at vi fikk streng beskjed om ikke aa fotografere personer. Kuna-folket tror nemlig at man ved aa ta bilder av dem, ogsaa stjeler sjelen deres. Vi erfarte imidlertid fort at sjelene var til salgs for en dollar per bilde...



Dohus paa paaler...

Etter en halvtimes tid i trebaaten, kom vi til hovedoeyen, El Porvenir. Ettersom vi ikke hadde anelse om hvilken oey vi skulle bo paa, var vi livredde for at dette var stedet. Her sto nemlig bambushyttene som sild i toenne, og toaletthusene - ja, de sto paa paaler i sjoen! Vannet her var riktignok krystallklart, men det man kunne se paa bunnen var skrot av ulikt slag. Ikke saerlig idyllisk med andre ord. Heldigvis kom baatfoereren raskt tilbake, og vi kjoerte nok en time utover mot horisonten.

Chichime

Naa skal vi si det saa annerledes ut! Vi kjoerte forbi de mest fantastiske smaa palmeoeyer, med en bambushytte eller to, kritthvit sant og krystallklart hav i ulike turkisnyanser. Da vi kom til den ytterste og mest idylliske oeyen, Chichime, senket kapteinen farten. Vi toeffet mot land, mellom flere seilbaater som laa i le utenfor oeyen, og satte foettene vaare i land paa den herligste hvite puddersand. Her ble vi tatt i mot av en ung Kuna-mann, som kunne fortelle oss at to av oeyens aatte hytter var for turister. Vi fikk tomannshytten, mens de tre andre delte firmannshytten.

Hytten vaar. Legg merke til teksten paa doeren...

Hytten vaar besto av bambusroer surret sammen til vegger, palmetak og en dobbel madrass som var lagt oppaa noen trekasser. Gulvet - det vil si stranden - var fullt av krabbehull og nydelige konkylier som laa spredd langs veggene. Det ble redd opp for oss, og vi var snare med aa henge opp myggnettingen vi heldigvis hadde med oss. Da vi hadde rigget oss til, ble det ropt fra fellesplassen at det var lunsjtid. Fellesplassen besto av to langbord med presenning over, Kunaenes daglighytte, en kjoekkenhytte, et lite generatorskur og en bod hvor det fantes et gassdrevet kjoeleskap til fellesbruk. Like bortenfor langbordene, hang det utstilt rekker med applikerte molaer - Kunakvinnenes nydelige toeystykker som de fester som bryst- eller ryggstykker paa blusene sine. Disse var til salgs for turister. 50 meter unna fellesplassen var toaletthytten. Her var det faktisk vannklosett og dusj, som fyltes av en stor vanntank paa taket.

Fellesplassen

Da vi hadde satt oss ved langbordet kom lunsjen paa bordet, og det var ikke mye aa bli mett av: Anette fikk et lite barracudahode, Jarle et halestykke og de andre noe tilsvarende. Tilbehoeret var kokosris, boenner og litt groennsaker. Anette som ikke er overbegeisret over for mye bein i fisken, maatte virkelig legge seg i selen for aa faa noe ut av det lille fiskestykket. Det skal sies at vi ble noen kloeppere i aa rense fisk etter fire dager paa oeyen!

Lider ingen noed, nei...

Badingen paa Chichime i det turkise, herlige vannet, er vanskelig aa beskrive med ord. Vi foelte vi hadde Atlanteren for oss selv, og kunne ligge aa duppe i det stille, klare vannet saa lenge vi orket. Ved fellesplassen gikk sandbanken braatt ned, slik at det var mulig aa hoppe og stupe her. Vi fikk badet fra de fleste sidene av Chichime, da det kun tok 10 minutter aa spasere rundt hele oeyen.


Salto.... eller?



Uten mageplask!! Wohoo!



Ettermiddagene og kveldene tilbrakte vi ofte ved langbordene, hvor vi satt og pratet med kapteiner og turister som seilte mellom Panama og Columbia. Det laa til en hver tid rundt ti seilbaater i le utenfor Chichime, og det hendte ofte at folk padlet inn for aa slaa av en prat eller ta seg en kald oel. Da Kuna-folket er ganske reserverte ovenfor turister, i tillegg til at flere ikke snakker spansk, var det gjennom kapteinene vi fikk vite mest om kulturen deres. Enkelte av kapteiene hadde seilt til og fra Columbia i 10-20 aar, og kjente til urbefolkningen paa oeyene. Blant annet fikk vi vite skikken med Kuna-kvinnenes spesielle utseende og klesdrakt:

Sjefen paa Chichime

Naar en Kuna-jente faar sin foerste menstruasjon, blir dette markert ved at haaret klippes helt kort, og hun faar en tykk gullring i nesen og flere gullringer i oerene. Armene og leggene dekoreres med perler - jo flere perlerader, jo rikere er man. Drakten bestaar av en tynn bluse med paasydd mola (se tidligere), en sarong til skjoert og et toerkle paa hodet. Mennene bruker derimot vestlige klaer, som t-skjorte, shorts og caps. Vi reagerte litt paa at utadvendte og gjestfrie Lisa, med langt haar og vestlige klaer, ikke hadde fulgt denne skikken. Saa fikk vi hoere historien om "henne": Lisa var egentlig en mann som hadde jobbet som mannlig stripper i Panama city, foer han kjoepte seg pupper og flyttet tilbake til Chichime. Dette var fullt ut akseptert blant Kunaene, da deres tro gir dem muligheten til selv aa velge hvilket kjoenn de vil vaere. Noe spesielt!

Lisa i hengekoeyen (t.h.)

Av en av kapteiene fikk vi ogsaa hoere tragiske historier om hvordan innavl blant Kuna-folket har foert til mange albinoer. Disse ble tidligere drept av sine egne, men dette er heldigvis ikke tilfelle lenger. Dette bodde ingen albinoer paa Chichime, men paa noen av de andre oeyene saa vi en albinokvinne og en albinojente, blant annet da vi var paa dagstur til oeyen Achutupu, paa norsk "Hundeoeyen".

Molaer til salgs!

Den tredje dagen vaar paa Chichime, fikk vi tilbud om aa dra paa dagstur til den enda mindre oeyen Achutupu. Vi skulle dra etter frokost, i halv aatte-tiden, og vaere tilbake til litt sen lunsj i tre-tiden. Kunaene paa Achutupu var mer sosiale og imoetekommende enn vertene vaare paa Chichime. Her hang det ogsaa en rekke med molaer til salgs, og vi hadde oss en liten handlerunde foer vi gikk i bad. Familien paa oeyen spurte ogsaa om vi var interessert i hummerkunsj til en billig penge. Det takket vi ivrig ja til. Vi fikk oss en herlig porsjon med hummer i tolv-tiden, og spiste oss gode og mette.


De lokales framkomstmiddel

Om Chichime hadde rolig og krystallklart vann, hadde Achutupu supre snorklemuligheter. Like utenfor land fantes korallrev med utallige tropiske fisker. Paa den andre siden av oeyen laa vraket av et lasteskip og ventet paa aa bli utforsket. Kjempespennende! Da vi foelte at vi hadde badet oss ferdige i to-tiden, ventet vi paa aa bli plukket opp av baaten vaar. Timene gikk, men ingen baat kom, og vi lurte paa om de helt hadde glemt oss paa den lille oeyen. Da klokken var rundt fem, dukket de imidlertid opp, og vi var skrubbsultne nok en gang da vi ankom Chichime. Siden oppholdet paa Chihcime inkluderte tre maaltider for dagen, fikk vi ogsaa det denne dagen. Vi fikk lunsj i seks-tiden, og middag i aatte-tiden, saa vi var gode og mette da vi la oss denne kvelden!

Lesestund paa stamstokken :o)

Den fjerde morgenen paa Chichime, dro resten av gjengen videre. Denne dagen kom det ingen i land paa oeyen fra seilbaatene, og vi hadde saa aa si hele oeyen for oss selv. Da vi kom til oeyen for foerste gang, var vi redde for at vi skulle kjede oss i lengden, men det er utrolig hvor lett det er aa bare slappe av. Vi benyttet siste dagen vaar til lesing, soling, bading og skjellsanking, og det var nesten trist aa forlate den lille paradisoeyen neste morgen.

En to-timers tur med denne baaten i roeff sjoe var ikke bare-bare!

Konklusjonen vaar er at turen til Chichime utvilsomt har vaert en av hoeydepunktene vaare saa langt paa ferden!

Soloppgang...



... og solnedgang