Surfing og hoey partyfaktor i Montañita

I Montañitas hovedgater var det mye liv!

 Loerdag 30. oktober, forlot vi soevnige Puerto Lopez til fordel for hippe Montañita. Etter det vi baade hadde hoert og lest, skulle denne lille kystbyen by paa Ecuadors beste surfemuligheter, samt vaere et typisk backpackersted med utallige barer, hosteller og restauranter. Det vi imidlertid ikke hadde regnet med, var at Ecuador hadde fellesferie akkurat denne helgen, samt godt ut i uken etter. Ergo var hostellprisene skrudd opp til det dobbelte, noe som passet det stramme budsjettet vaart midt bak. Da vi ankom Montañita, begynte vi med en gang letingen etter billig hostell. Flere hadde fullbooket, og de fleste var alt for dyre for oss. Etter aa ha beveget oss et stykke fra sentrum langs hovedveien, traff vi en fyr paa sykkel som sa han kunne tilby oss rom med privat bad for 20 dollar. Jippi!, tenkte vi. Endelig skulle vi faa oss et sted aa bo til en grei pris! Eget rom i andre etasje med egen balkong med hengekoeye og sjoeutsikt, kjoekkenkrok og flislagt bad med dusj. Luksus, tenker du? Vel - tenk om igjen!

Flott med flislagt bad med speil og dusj...

Etter aa ha beveget oss gjennom et ugresskratt og forbi diverse soeppel og skrot, gikk vi opp den bratte, knirkende trappen paa baksiden av et mur/bambushus. Da vi tok av den rustne hengelaasen paa plankene som utgjorde en slags doer, ble vi ikke akkurat positivt overrasket. Murgulvet i "leiligheten" var fullt av flekker og skitt, og i hjoernet var "kjoekkenet": en benk med en gammel, rusten hybelkomfyr. Ved siden av laa noen skitne pannelokk og skittent bestikk. I den andre enden av rommet sto det to gamle senger, med tilhoerende moellspist myggnetting over. Paa balkongen hang en skitten hengekoeye, og over alle hustakene i det fjerne kunne man faktisk skimte en bitteliten blaa flekk; sjoen. Badet var et kapittel for seg selv, og alt annet enn rent. Det var ikke bare Jarle som maatte staa og tisse for aa si det saann. Over vasken var det teipet fast en knust bit av et speil, og i dusjen var de engang hvite flisene groennbrune. Selv om ikke vi likte badet, saa den store edderkoppen paa veggen derimot ut til aa trives godt. Jaja, tenkte vi - en natt skal vi nok alltids klare.

God stemning og frisk frukt paa en av de mange strandbarene

Saa snart vi hadde satt fra oss bagasjen, loep vi ut paa videre hostelljakt for morgendagen og resten av oppholdet vaart i Montañita. Vi fikk napp paa et enkelt hostell som hadde rom uten bad i et brakkelignende paabygg, men her var det i det minste noenlunde rent. Dessuten kostet det bare 16 dollar natten. Vi booket brakken for de neste tre nettene, og saa oss fornoeyde med det. Saa var det middagstid. Vi beveget oss ned i sentrum av Montañita. Naa skjoente vi med én gang hvorfor saa mange hosteller var fullbooket. Det sydet av folk overalt, og latinomusikk pumpet ut over gatene fra utallige fargerike barer og restauranter. Snakk om sydenstemning! Montañita kunne like saa godt ha vaert Ayia Napa, Sunny Beach eller et hvilket som helst annet partysydensted. Den stoerste forskjellen var at hostellene her var koselige bambushus, at folkene stort sett var ecuadorianske og at vaeret slett ikke minnet om syden - med 18-20 grader og graatt, trist vaer. Men - stemningen var langt fra graa og trist, og for oss var det kjekt med litt liv og roere etter rolige Canoa og Puerto Lopez. Utenfor en restaurant saa vi et stort skilt som annonserte tilbud med megaburrito og stor oel for 6,50 dollar. Her benket vi oss ned, og konstaterte en time senere at dette hadde vaert god valuta for pengene. Som de snopegriser og kakemonser vi er, maatte vi ogsaa ha en tur over gaten til Papillon restaurant og créperia. Her bestilte vi en fantastisk god og diger pannekake paa deling til dessert. Herligheten var fylt med Nutella, banan og jordbaer, og paa toppen var det sjokoladesaus og jordbaersaus. Nam! Stinne og fornoeyde ruslet vi rundt og saa paa livet, foer vi snudde nesen hjemover for aa tilbringe natten i roennen vaar.

En som er MEGET godt fornoeyd... :o)

Innenfor doeren til "leiligheten" hadde flere store insekter klart aa snike seg inn gjennom glipene i veggene, saa vi var kjappe med aa stelle oss for kvelden slik at vi kunne komme oss fortest mulig under myggnettingen. Da Anette kom ut fra badet, saa hun en kakerlakk pile over gulvet. Perfekt for Anette som virkelig avskyr kakerlakker. Jarle maatte berolige henne med at den ikke kunne klare aa komme seg opp i sengen, og etter aa ha kroepet under den hullete nettingen og ligget soevnloese en god stund, sovnet endelig begge to.

Halloween paa Hola Ola

Neste morgen pakket vi fort sammen sakene vaare og skyndte oss til neste hostell. Etter aa ha innlosjert oss i brakken, pinte vi oss gjennom en iskald dusj, for her fantes ikke varmt vann. Vi spiste frokost, og brukte dagen til aa sjekke surfepriser, blogge og skype hjem. Sistnevnte var veldig koselig! Da det var Halloween denne soendagen, var det ekstra mye liv i gatene. Turistene i byen kunne vi raskt dele inn i tre kategorier: rike guayacos (folk fra Guayaquil), hasjroeykende hippier som solgte egenproduserte smykker og sjonglerte i gatene, og backpackere som oss selv. Vi satte oss inn paa det Halloweenpyntede utestedet Hola Ola (uttales aala-aala og betyr "hei boelge"), hvor den utkledde betjeningen var i full sving med aa blaase opp oransje og svarte ballonger som ble plassert i det lille innendoers bassenget. Her delte vi en pizza, tok et par oel og spilte litt kort. Da vi la oss i tolv-ett-tiden, ble vi bysset i soevn av den dunkende reggaetonmusikken som varte til seks-syv neste morgen.

Overrasket eller?

Mandag var det tid for aa proeve surfing igjen. Vi gikk til stranden og leide oss et brett paa deling. Jarle padlet foerst ut, mens Anette sto i vannkanten og filmet. Det var ikke sjans for noen av oss aa komme oss opp paa det korte brettet, og det ble rask byttet ut med et longboard. Naa gikk det betydelig bedre, og vi klarte begge aa ta boelgene og komme oss opp flere ganger. Et par turer helt inn paa stranden klarte vi ogsaa. Fornoeyde bestemte vi oss for at neste dag skulle vi ha vaert vaart brett.

Denne kvelden tilbrakte vi paa en kjempekul rockebar som het SoHo. Her var det malt bilder og logoer paa veggene av blant annet Metallica, Rolling Stones, Jimi Hendrix og The Doors, og de spilte tilsvarende godmusikk hele kvelden gjennom. Supergoey!

Tirsdag var vi klare for surfing igjen - naa med hvert vaart longboard. Etter aa ha kost oss i vannet i over to timer, saa vi oss fornoeyde med surfing for denne gang, men var begge enige om at dette var noe vi kunne tenke oss aa prove flere ganger. Om kvelden tok vi en knallgod pannekakereprise paa Papillon, og gikk spente til sengs denne siste dagen i Montañita - med tanke paa hva som skulle bli neste og siste reisemaal paa turen vaar - GALÁPAGOS!

Puerto Lopez - Endelig dykking igjen!

Den eneste dagen vi hadde solskinnsvaer under hele kystoppholdet vaart i Ecuador, var vi paa reisefot fra Canoa til Puerto Lopez. Reisen startet med buss fra Canoa til San Vicente, etterfulgt av en shuttlebaat over til Bahia paa den andre siden av bukten. Fra kaien i Bahia tok vi taxi til bussterminalen hvor vi hoppet paa en buss som gikk til Puerto Viejo. Vel framme der, var cirka halve dagsreisen unnagjort. Etter nok en buss, som gikk via Jipijapa, var vi endelig framme i den lille fiskelandsbyen Puerto Lopez.

Fiskebaater og sultne pelikaner

Til tross for mangel paa folk, var det koselig setting paa strandbarene

Mann paa esel paa Puerto Lopez' Malecon

Ute paa gaten ble vi huket tak i av en mann som ivrig ville vise os noen hosteller. Slitne etter en lang dag, diltet vi etter, og kom etter fem minutter frem til et lite hostell. Vertinnen viste oss et rom som baade hadde myggnett over sengen og privat bad, og prisen paa 12 dollar var det heller ikke noe aa si paa. Vi saa oss litt rundt i den lille byen og spiste fisk til middag foer vi gikk tidlig til sengs. Det skulle imidlertid ikke bli mye soevn paa oss denne natten. Naermeste nabo var nemlig en hoensegaard med tre haner som gol i ett sett fra klokken tre om natten. Dermed var vi helt enige om - til tross for den lave prisen - aa bytte hostell da vi vaaknet opp neste morgen.

Da sekkene var pakket og vi hadde faatt i oss litt frokost, gikk vi ned til Exploramar Diving. Her hadde vi paa forhaand booket dykketur med to dykk, samt at Jarle skulle faa gjoere ferdig Advanced-lappen sin. Da vi kom inn paa dykkesenteret, var det ingen der som snakket engelsk, og de hadde heller ikke hoert noe om noe kurs. Da vi ogsaa fikk vite at instruktoeren befant seg paa hovedkontoret i Quito, ble vi rimelig oppgitte. Vi syntes det hele virket ganske uprofesjonelt, og lurte en stund paa om vi bare skulle dra til et annet sted. Men - etter noen telefonsamtaler med instruktoer Michel i Quito, var baade Jarle og Divemaster Luis informerte om hvordan Jarle sitt gjenstaaende navigasjonsdykk skulle gjennomfoeres. Dermed ble det dykketur paa oss likevel.

Shuttle til og fra stranden

Vi fikk oppbevare bagasjen vaar paa dykkesenteret, og vi ble transportert av en liten trehjulsmoped til stranden der baaten Exploramar1 laa fortoeyd. Ombord i baaten briefet Luis oss om hvordan dagen skulle utarte seg, foer det bar ut i boelgene til det vidaapne Stillehavet. Denne dagen var vaeret som vanlig graatt, og sjoen var i tillegg litt roeff. I forhold til det blikkstille, turkisblaa vannet i Karibien, syntes Anette at Stillehavet virket moerkere og ikke fullt saa tiltrekkende. Etter cirka 40 minutter var vi framme ved det foerste dykkestedet, Ahorcado. Utstyret ble rigget til, og vi var spente paa hvordan det kom til aa gaa med oeret til Jarle - og selvfoelgelig paa det aa dykke sammen for foerste gang. Luis ga oss naermere info angaaende dybde, bunn- og stroemforhold, foer vi satte oss paa ripen med alt utstyret paa, og lot oss falle baklengs ut i vannet paa ekte James Bond-vis.

Paa det foerste dykket svoemte vi rundt, over og mellom stilige steinformasjoner, og draget fra havdoenningene gjorde at vi virkelig maatte holde tungen beint i munnen for ikke aa dunke borti noe. Paa de litt mer aapne stedene holdt vi hender mens vi saa paa alle de fargerike fiskene rundt oss. Det var goey aa dykke sammen! Tilbake i baaten fikk vi servert vannmelon, og vi slappet av litt foer Jarle skulle i ilden igjen. Vi hadde naa forflyttet oss til en rolig bukt med en lang strand. Jarle og Divemaster Luis tok paa seg svoemmefoetter og padlet seg inn til stranden hvor det skulle toerrtrenes paa aa navigere i ulike moenstre med kompass. Etterpaa var det tid for aa repetere oevelsene i vann. Paa seks meters dyp, navigerte Jarle fram og tilbake paa rett linje, i trekant og firkant, og Luis jublet da Jarle fant ham igjen hver gang.

Det ble etterhvert mange mystiske spor paa stranden her...

En fornoeyd gjeng: Divemaster Luis, Jarle og Anette

 Da oevelsene var unnagjort, svoemte de to rundt og saa paa livet i naerheten. Hoeydepunktet var en kjempestor havskilpadde som laa helt i ro paa bunnen en stund, foer den svoemte fredfullt avsted ut i det blaa. I baaten ventet Anette spent, og hun ble veldig glad da Jarle kunne konstatere at han naa var en Advanced Open Water Diver. Det siste dykket for dagen, ved Salango, ble kanskje ogsaa det beste. Foruten nok et par havskilpadder, kom vi ogsaa helt naer en minst to meter lang groenn murene aom laa og gapte i en kloeft.En fin avslutning paa en spennende dag!

Dagens fangst: Blaahai og sverdfisk!

De siste dagene i Puerto Lopez gjorde vi nesten ikke annet enn aa slappe av og nyte livet i den rolige, lille byen. Paa formiddagene var det spennende aa rusle ned paa stranden for aa se paa fiskerne som losset dagens fangst. Det var blant annet tunfisk, sverdfisk, blaahai og mange andre mindre fisker. Ellers skjedde det ikke saa mye spennende i Puerto Lopez, men vi hadde fire kjekke dager der likevel.

Surfing og avslapping i rolige Canoa

Klokken 07:00 om morgenen torsdag 21. oktober, ankom vi Ecuadors kyst og den lille fiskelandsbyen Canoa. Etter aa ha tilbrakt natten paa en sterkt saapestinkende og rallykjoerende buss, var det fantastisk aa sette bena paa bakken og trekke inn frisk sjoeluft - enda saa troette vi var. Hostel Olmito var allerede reservert, og vi kroep under lakenet saa fort vi hadde faatt noekkelen til den koselige bambushytten vaar. Da vi vaaknet igjen i 10-11-tiden, foelte vi at vi allerede hadde vaert en dag i Canoa. Til tross for at vi naa var ved kysten, var det ikke spesielt varmt i luften, men t-skjorte og lang shorts gikk til noed. I motsetning til Quito som hadde mye sol, men kald luft og regn innimellom, var her konstant overskyet paa denne tiden av aaret ble vi fortalt. Noe skuffende for oss som hadde sett for oss strandliv med soling og bading igjen.

Hovedgaten i Canoa

Vi ruslet bort til kafé/pub/surfesjappen Surf Shack, og bestilte en god frokost med omelett, hjemmelaget broed og Nutella. De svenske eierne ga oss et pakketilbud paa surfeundervisning, men vi ville sjekke litt rundt foer vi bestemte oss. Vi brukte dagen til aa sjekke rom og priser paa de andre hostellene i omraadet, da Olmito kun hadde én annen gjest, noe som var litt stusselig for oss som ville bli kjent med nye folk. Paa Bambú var det trivelig, men litt dyrt, og paa La Vista var det baade dyrt og folketomt. Saa kom vi til Coco Loco som hadde billige rom, hyggelige eiere og flere gjester. Her reserverte vi rom for morgendagen, og spiste ogsaa en deilig middag med fantastisk sjokoladekake til dessert.

Koselige Coco Loco

Loerdag sjekket vi inn paa Coco Loco, og her fikk vi ogsaa et enda bedre tilbud paa surfeundervisning - hvor vi ogsaa kunne bruke brettene hele dagen. Vi takket ja til dette, og ble enige om aa moete instruktoeren i 10-11-tiden neste morgen. Etter frokost tok vi oss en tur langs stranden og pluket skjell og saa paa surferne. Boelgene var ganske kraftige, men vi dristet os likevel til aa ta et bad om ettermiddagen. En forfriskende opplevelse! Vannet var ikke saa veldig kaldt, men det var verre aa gaa paa land igjen. Det foeltes ekstra godt aa loepe over veien til hostellet og ta en varm og god dusj etter boelgebadingen. Naa var vi klare for loerdagskvelden.

Til tross for lavsesong, klarte de lokale aa lage bra med liv i Canoa i helgene, og denne loerdagen var intet unntak. Strandbarene proevde aa overgaa hverandre i antall decibel paa musikkanleggene, og det ble pumpet ut latinorytmer og discomusikk fra utallige hoeyttalere. Vi gikk til Bambú og spiste pannekakepizza og tok noen pils. Etterpaa gikk vi tilbake til Coco Loco hvor det var litt folk som vi ble sittende aa prate med en stund foer vi gikk aa la oss.

Paa Bambu hostell og restaurant

Dagen etter var det klart for jomfrusurfing for begge to. Klokken 10 var vi klare og hadde spist hjemmelaget frokost, men surfeinstruktoeren dukket ikke opp. Da klokken var blitt 12 gadd vi ikke vente lenger, og dro heller paa internettkafé for aa skrive blogg. Om ettermiddagen hadde vi klart aa lage en ny avtale om surfing neste morgen, saa naa var det bare aa krysse fingrene.

Mandag morgen var heldigvis instruktoeren vaar, Carlos, paa plass klokken 10. Vi fikk hver vaar rash guard (genser for "beskyttelse") og hvert vaart brett, og saa bar det ned paa stranden. Foerst var det toerrtrening for aa oeve paa plassering paa brettet og hvordan reise seg opp. Etter 5-10 minutter var vi klare for boelgene. Instruktoeren skulle foelge en av oss om gangen, mens den andre ventet.

Paa vei opp... litt seint!

 Anette var foerst ut. Hun laa paa magen paa brettet mens Carlos styrte henne over hoeye boelger  for aa komme langt nok ut. Saa var det tid for aa snu brettet mot stranden, for naa hadde Carlos spottet en bra boelge. Listo (klar)?, spurte Carlos, og sendte Anette avgaarde med boelgen foer hun fikk tenkt seg om. Det gikk fort, og det var i grunnen ganske goey aa fyke avgaarde paa magen. Foer Anette fikk tid til aa tenke paa aa komme seg opp i staaende, var boelgen ferdig. Neste gang gikk det imidlertid mye bedre, og Anette klarte faktisk aa staa oppreist i noen sekunder.

Padle padle padle padle!

Saa var det Jarles tur. Foerste gangen gikk det akkurat som med Anette: Jarle surfet avgaarde paa magen. Paa tredje forsoek klarte ogsaa Jarle aa reise seg opp, men da bena sto for tett sammen og for langt bak paa brettet, ble det bare med forsoeket. Etter et par forsoek til, fant han imidlertid riktig plassering og klarte aa staa han ogsaa. Anette hadde begynnerflaks og klarte aa staa mange ganger (saa lenge instruktoeren sendte henne avgaarde og hun slapp aa padle selv), mens Jarle var flinkest til aa "ta" boelgene paa egenhaand. Etter timen med instruksjon proevde vi oss paa egenhaand, og vi var rimelig utslitte og forslaatte da vi gikk paa land to timer senere. Naa hadde vi i det minste faatt en smakebit paa surfing, og det var definitivt vanskeligere enn vi hadde trodd!

Vi hadde planer om aa surfe mer under Canoa-oppholdet vaart, men da dykkesenteret i Puerto Lopez kun hadde ledig dykketur dagen etter, maatte vi braatt forandre planene vaare og dra fra koselige, lille Canoa tidligere enn planlagt.

Quito del 3 - Mariscal og nyebyen

Tilbake fra Otavalo tirsdag 19. oktober, var vi klare for en ny runde i Quito. Denne gangen ville vi bo midt i senttrum av den nye bydelen Mariscal. Vi sjekket inn paa et anbefalt hostell som tidligere het Crossroads, men som naa hadde skiftet til det treffende navnet Home hostel. Det hjemmekoselige hostellet i den erverdige, gamle bygningen, ble drevet av den eksentriske og gjestfrie Johnny. I tillegg til aa drive hostell drev han ogsaa med kunstmaling, og i resepsjonen sto det et staffeli med en halvferdig, moderne versjon av Da Vincis Nattverden. Vi foelte oss straks hjemme her, og tilbrakte kvelden i de deilige saccosekkene i tv-stuen. Her saa vi paa film og spiste Ritz-kjeks med kremost.

Paa trappen utenfor hostellet. Hagen var nydelig!

Dagen etter ruslet vi rundt i Quitos gater paa jakt etter keramikk. Etter en stund kom vi til en stor markedshall med lange, smale ganger hvor de solgte alt mulig. Endelig fant vi en bod med masse flotte keramikkfat, -skaaler og -vaser. Vi endte opp med en skaal med svart bunnfarge og hvitt moenster. Deretter gikk turen til en av byens kjoepesentre for aa lete etter et billig undervannskamera. Vi skjoente fort at det ikke fantes saerlig mye billig paa dette luksussenteret, men foer vi dro videre til neste senter, maatte vi innom Cinnabon, som har verdens beste kanelboller (bortsett fra hjemmelagde saaklart).

Kanelbolle fra Cinnabon. Nam!

Det neste senteret var litt mindre eksklusivt, og her fant vi et engangskamera som taaler vann helt ned til 15 meters dyp. Det skal spares til Galapagos! Da vi var ferdige med handlerunden var det blitt middagstid. Vi spiste paa Pizza Hut, og tilbrakte kvelden med film paa hostellet.

Klar for TeleferiQo

Torsdag ble en lang dag i Quito. Vi skulle dra til kysten, og eneste bussen til Canoa gikk 23:00 - altsaa en nattbuss. Heldigvis fikk vi ha bagasjen paa hostellet og bruke hostellets fellesareal, selv om vi hadde sjekket ut. Siden vi hadde hele dagen til raadighet, bestemte vi oss for aa ta en tur med byens hovedturistattraksjon, TelefériQo. Dette er en taubane a la en stolheis med lukkede vogner som gaar opp i 4000 meters hoeyde, med en spektakulaer utsikt over Quito. Formiddagen hadde vi brukt til aa lete etter busstasjonen for aa  kjoepe nattbussbilletter, saa det var blitt sent paa ettermiddag foer vi kom oss opp i dinglevognen TelefériQo.

Turistprisen kostet akkurat det samme som gaa-forbi-koen-prisen...

I tillegg til taubanen, bestaar hele anlegget TelefériQo av en stor fornoeyelsespark, restauranter og discotek. Vi hadde lest at det kunne vaere opptil fire timers ventetid i helgene i hoeysesongen, men ettersom det verken var helg eller hoeysesong, fantes det ikke et menneske ved inngangsporten. Det var skyet og graatt i luften, og vi begynte aa tvile paa hvor mye utsikt vi egentlig kom til aa faa. Vakten som slapp oss inn i vognen kjedet seg tydeligvis og var ivrig etter aa ta bilder av oss. Siden vi var kjaerester maatte vi ogsaa kysse, fikk vi beskjed om.

Utsikt over Quito

Da det var folketomt, fikk vi vaar egen vogn, og vi hadde faktisk god utsikt over byen det foerste stykket. Etterhvert som vi kom hoeyere opp, skyet det til og begynte saa smaatt aa regne. Paa toppen kunne vi ikke se noenting. Vi tok vognen ned igjen og var enig om at dette hadde vaert en noksaa dyr affaere, men greit nok.

Stilige Bocas del Lobo

Moerket la seg over Quito, og vi gikk hele veien tilbake til sentrum. Naa var vi sultne, og bestemte oss for aa spandere paa oss en bedre middag denne siste kvelden i Quito. Vi gikk til abefalte Bocas del Lobo og spiste nydelig mat paa denne stilige restauranten. Jarle bestilte pepperbiff, mens Anette hadde filet mignon i roedvinssaus. Til dessert fikk vi varm pannekake med ananas og skogsbaer. Nam! Saa var det tid for aa hente bagasjen vaar og sette oss paa bussen for en syvtimers tur fra storbyen til kysten.

Quito er en enormt stor og variert by, og vi hadde tre ganske saa ulike opphold her. Med unntak av sykdom, har vi hatt det ganske kjekt i Ecuadors hovedstad.

Shopping i Otavalo

Den lille landsbyen Otavalo ligger en totimers busstur nord for Quito, og er kjent for sitt loerdagsmarked. Otavalo-markedet gaar faktisk for aa vaere et av Soer-Amerikas beste marked. Etter aa ha undersoekt litt, fant vi ut at det kunne vaere vel saa lurt aa dra til Otavalo en annen ukedag enn loerdag - da det faktisk er marked der hver eneste dag. Da gaarsdagen var sengeliggende for Jarle sitt vedkommende, og det ikke ble noen Otavalo-tur med Gunnbjoerg og Arne, tok vi med oss all bagasjen vaar og satte kursen mot Otavalo soendag 17. oktober. Her tenkte vi aa bli noen dager.

En av markedsbodene i Otavalo

Paa bussen var det som paa alle andre busser - tv som viste amerikansk film dubbet til spansk. Det fantes ikke undertekst paa engelsk, men sjaafoerens hjelpegutt fant fram spansk tekst til oss, og det hjalp litt. Vi pleier ikke aa bry oss saa mye om filmene som blir vist paa bussene, men denne gangen var det faktisk en god film. Da vi ankom Otavalo busstasjon var det rundt fem minutter igjen av filmen, og Jarle maatte naermest dytte Anette ut av bussen. Anette som ikke er saerlig begeistret for lange bussturer, syntes at akkurat denne gangen kunne det godt ha tatt litt lenger tid.

Hostell Rincón del Viajero

Vel framme bestemte vi oss for aa gaa til et av de anbefalte hostellene i reiseboekene vaare, Rincón del Viajero. Her fikk vi et ok rom til en ok pris, og var fornoeyde med det. Naa var det tid for aa utforske den lille byen. Vi la merke til at flere av de lokale gikk tradisjonelt kledd. For mennene ville det si haaret i lang flette, hatt paa hodet, hvit dressbukse, damelignende sko og poncho. Til og med moderne gutter med vestlige klaer hadde haaret flettet til langt ned paa ryggen. Damene gikk med samme type sko som mennene, fin blondebluse med broderier og skjoert eller sarong. Alle saa veldig vennlige ut.

Tradisjonell Otavalo-mann

Gammel eller ung, moderne eller tradisjonell - alle menn hadde fletter!

Vi kom ned til markedsplassen og skjoente med én gang at det ikke gjorde noen verdens ting at vi ikke hadde kommet oss paa loerdagsmarkedet. Her bugnet det nemlig av alt man kunne tenke seg av kunsthaandverk. Tepper, klaer, malerier, smykker, instrumenter og mye annet sto utstilt i utallige boder. Mye var likt som i Cuzco, men det de er mest kjente for her er de vevde teppene sine i sterke farger. Vi snoket litt rundt, men bestemte oss for aa ikke kjoepe noe denne foerste dagen. Om kvelden spiste vi meksikansk mat paa en koselig, liten restaurant.

Tradisjonelle Otavalo-tepper

Mandagen tilbrakte vi med aa vandre rundt i hele den lille byen. Vi saa paa menneskene, var paa frukt- og groennsaksmarked, saa en skoleforestilling, besoekte smaa butikker og var selvfoelgelig paa det store markedet. Her kjoepte vi et par bilder, en genser, to vevde putetrekk og noen gaver. En stor del av dagen gikk ogsaa med til blogging, og da vi var ferdige med et av Panamainnleggene (ja - vi har lagt litt etter en stund!), var klokken blitt 21 og vi var skrubbsultne. Det skulle imidlertid vise seg aa bli vanskelig aa finne mat saa "sent" paa kvelden, for saa aa si hele Otavalo var stengt. Etter aa ha vandret et stykke i duskregnet, kom vi til en liten, familiedrevet kafé, og de kunne lage pasta bolognese til oss. Mette og troette en time senere, ruslet vi tilbake til hostellet og spilte litt kort foer vi la oss.

Skolepolitiet passer paa

Tirsdag var det tid for aa returnere til Quito. Vi ville nemlig oppleve den nye delen av byen foer vi skulle sette kursen mot Ecuadors kyst. Ombord i bussen fikk vi sjokk: Her ble det vist den blodigste, ekleste torturfilmen paa tv-skjermen, og det til tross for at det var barn i bussen. Anette ble fysisk kvalm og maatte se en helt annen vei. Halvannen time senere var det heldigvis slutt paa skriking og hyling, da filmen var ferdig. Etter nok en halvtime var vi paa plass igjen i Quito - etter noen koselige dager i sjarmerende Otavalo.

Kontrast mellom gammelt og moderne

Quito del 2 - Sightseeing og sykdom

Andre del av Quito-oppholdet tilbrakte vi paa hostell L'Auberge, som laa midt mellom den gamle og nye delen av byen. Her fikk vi mye rom for pengene, og det var ogsaa en koselig, sveitsisk restaurant tilknyttet hostellet.

L'Auberge og Swiss Bistro

Foerste dagen vaar paa L'Auberge var det nydelig solskinnsvaer, og vi bestemte oss for aa ta en rusletur i gamlebyen. Her saa vi flotte, erverdige bygninger, kirker og museer. Vi stoppet ved San Francisco museum og kloster og spiste en nydelig lunsj paa museumskafeen. Paa menyen sto det kylling marinert i oel - noen vi har erfart smaker helt fortreffelig. Etter aa ha besoekt museets interessante suvenirbutikk, ruslet vi tilbake til hostellet. Kvelden tilbrakte vi med kortspill og en enkel kvelds paa Swiss Bistro.

San Francisco museum og kloster

 Etter noen fartsfylte dager i Baños (se eget innlegg), var vi tilbake i Quito og paa L'Auberge. Naa var imidlertid Anette blitt syk og laa til sengs med oppkast og det hele. Resten av gjengen spilte kort og spiste middag paa Swiss Bistro. Morgenen etter kunne Arne fortelle at Gunnbjoerg ogsaa laa strykeflat og hadde blitt daarlig kvelden i forveien. Naa hang museumsturen til Mitad del Mundo - Midten av Verden - i en tynn traad. Ekvatorbesoeket skulle vaere et av hoeydepunktene vaare i Quito, og Jarles foreldre hadde kun to dager igjen foer de skulle fly hjem til Norge. Anette bestemte seg for aa bli paa hostellet, mens Gunnbjoerg foelte seg bedre litt ut paa formiddagen og bestemte seg for aa bli med gutta paa museum.


Den koselige bakhagen paa L'Auberge...

...med fine blomster

Mitad del Mundo

Etter en 40 minutters taxitur, var vi framme ved parkeringsplassen utenfor inngangsporten til Mitad del Mundo, eller Midten av Verden paa norsk. Her kunne vi se det 30 meter hoeye, beroemte monumentet som skal markere ekvator. Heldigvis hadde vi lest litt om Mitad del Mundo paa forhaand - faktum er nemlig at den franske forskeren som i 1736 hevdet at han hadde funnet nullpunktet mellom nord og syd her, hadde bommet med 2-300 meter. Dermed er hovedmuseet Mitad del Mundo en aldri saa liten bloeff... Men - turen var ikke forgjeves, for det finnes nemlig et annet museum like ved; Museo Solar Inti Ñan. Dette er det "ekte" ekvatormuseet, og det var her vi betalte oss inn.

Skiltet ved inngangen

Det foerste tegnet paa at vi hadde funnet fram til riktig sted, var et skilt med paaskriften "Ekvator, breddegrad 00º00'00"". Det utendoers museet kunne friste med ulike eksperimenter som kun kan gjoeres paa ekvator, og dette hoertes spennende ut syntes vi. Etter aa ha sett ulike typer solur som urbefolkningen brukte til aa fastslaa blant annet regntid og toerketid, var det tid for aa vaere med paa noen av disse eksperimentene. Foerst gikk vi bort til et blikk-kar som var plassert midt paa ekvatorlinjen. Karet ble fylt med vann, og da proppen ble tatt ut, rant vannet rett ut av karet - uten en eneste virvel slik man vanligvis ser naar man tapper vann ut av vasken. Deretter ble karet flyttet, foerst nord for ekvator, deretter soer. Paa hver side rant vannet med virvelen motsatt vei enn paa den andre siden. Fascinerende!

Balanserende egg

Etterpaa skulle vi proeve aa balansere et egg paa et spikerhode, noe som faktisk gaar an paa ekvator. Det var ikke enkelt, men Jarle klarte det og fikk diplom. Arne var ogsaa med paa et eksperiment. Det gikk ut paa at han maatte holde hendene samlet opp i luften, mens en av guidene skulle proeve aa presse/trekke hendene hans ned mot bakken. Dette hadde noe med jordens sentrifugalkraft aa gjoere, og det skulle visstnok vaere lettere for guiden aa presse ned Arnes hender paa ekvator enn utenfor. Foruten morsomme eksperimenter, fikk vi ogsaa et innblikk i ritualer som urbefolkningen bedrev foer i tiden. Ekvatorbesoeket vaart var ok, men ikke noe mer enn det.  

Arne viser muskler

Da vi kom tilbake til hostellet, var Anette blitt bedre, mens Gunnbjoerg hadde blitt daarlig igjen og gikk til sengs. Resten av gjengen spiste igjen paa Swiss Bistro (ja - det var den eneste gode restauranten i naerheten av hostellet), og spilte noen runder med kort. Da vi gikk til sengs denne kvelden - tro det eller ei - var det Jarle sin tur til aa henge med hodet over doen...

Morgenen etter maatte Anette fortelle Jarle sine foreldre at han var blitt syk, og det paa deres siste hele dag i Ecuador. Denne loerdagen skulle vi egentlig tilbringe paa det beroemte Otavalo-markedet som finner sted hver loerdag. Vi bestemte oss for aa droppe det paa grunn av omstendighetene, og Gunnbjoerg og Arne dro heller paa shopping i Quito. Vi brukte dagen til bloggskriving, og undersoekte hvor vi skulle reise videre etter at besoeket vaart skulle dra hjem. Om ettermiddagen var heldigvis Jarle i bedre form, og vi tok taxi til en god pizzarestaurant for et siste felles maaltid for alle fire i Ecuador. Det ble en hyggelig avslutning paa - til tross for en del sykdom - to utrolig kjekke uker sammen med Arne og Gunnbjoerg.