Darwin's Triangle - dag 1

Lørdag formiddag 6. november, forlot vi Hotell Mainao og ruslet noen hundre meter bort i veien til flotte Red Mangrove resort. Her skulle den 5 dager lange All Inclusive-turen, Darwin's Triangle, starte. Da vi kom inn fikk vi deilig lunsjbuffet som vi spiste i restauranten som praktisk talt var bygget på vannet. Med terasse/brygge utenfor kunne vi ha nærkontakt med marin-iguaner og sjøløver som solte seg og slappet av på bryggekanten.

Red Mangrove lodge

Restauranten - med utsikt mot havnen

Etter lunsj sjekket vi inn på rommet, før vi måtte prøve snorkleustyr for dagens utflukt. Ferdigpakket og klar for tur møtte vi resten av gruppen vår: to snobbete vennepar i 50-årene fra USA, et snodig og velstående par på rundt samme alder fra Ecuador, en argentisk dame i 60-årene og et russisk-amerikansk par i 50-årene. Jaja, tenkte vi, ikke akkurat vår aldersgruppe, men det spilte egentlig ikke så stor rolle siden vi var på tur for å se på naturen og dyrelivet. Bagasjen vår ble båret ut og vi ble rask skysset avgårde til hovedhavnen i Puerto Ayora, hvor to båter skulle ta oss med på utflukt. Alt var godt lagt til rette - litt FOR godt for vår smak - og her skulle ingen slite seg unødig ut.

Havnen i Puerto Ayora

Vel ombord i båten, var vi først på en liten sightseeing inne i havnen. Vi kjørte langs en klippevegg hvor vi kunne se de berømte blåfotede sulene, med det gøye navnet bluefooted boobies på engelsk. Vi kom ikke så nært, men kunne tydelig se de knallblå beina. Etter rundturen i havnen, satte vi kursen mot den lille øyen "La Loberia", oppkalt etter sin store sjøløvekoloni. Her skulle vi snorkle. Vel framme så vi ikke så mange sjøløver, men vi satset på at det kanskje befant seg noen under vann. Etter å ha tatt på oss våtdrakt, svømmeføtter, briller og snorkel, hoppet vi i det iskalde vannet. Da vi kun hadde halvdrakt, var dette mye kaldere enn dykketuren dagen i forveien. I vannet ropte guiden at vi måtte holde oss i nærheten av ham, og vi så ikke noe mer spennende enn de kavende beina til de andre i gruppen. En skuffende og kald opplevelse.

Snorklestedet - iskaldt og med lite å se på

Båten kjørte oss videre til Tortuga Bay, en liten bukt på vestsiden av Santa Cruz. Våte og kalde satt vi i båten med våtdrakt på - vi hadde nemlig fått beskjed om at det ville bli mer snorkling. Vel framme var det ikke tid til noe snorkling, og vi skiftet til vanlige klær igjen - kalde og litt irriterte over hele opplegget.

En hunnfregatt koser seg på en Mangrovegrein i Tortuga Bay

Humøret steg da vi gikk i land i nydelige Tortuga Bay. Her var det lunt og godt, med en nydelig, kritthvit sandstrand som ble rammet inn av store mangrovebusker. Mangrovene (se for deg KJEMPEDIGRE rhododendronbusker), som faktisk vokser i saltvann, er viktige for store deler av Galapagos' dyreliv. I tillegg til at mangrovene er næringsrike, bygger blant annet fugler reir og legger egg her, og krattene blir ofte brukt som tilfluktsted for både fugl, fisk og dyr. Bak stranden og mangrovene var det sort lavastein og kaktusskog. Den spesielle Opuntia-kaktusen er endemisk for Galápagos, og er verdens eneste kaktus med trestamme.

Opuntia-kaktusen, den eneste med trestamme

Vi vandret på sti mellom kaktus og lavastein, på jakt etter marin-iguaner. De var det ikke vanskelig å finne! Plutselig lå det en hel koloni med iguaner oppå hverandre midt på stien. Her nøs de saltvann, slappet av og solte seg. Siden disse iguanene (som også er unike og kun finnes på Galápagos) bruker mye tid under vann hvor de spiser sjøgress og alger, bruker de også mye tid på å kvitte seg med saltvannet som har trengt seg inn i kroppen. Og dette gjør de altså ved å ligge på land og nyse ut saltvann. Skal si vi kvapp første gangen vi oppdaget det!

Etter å ha gått rundt og studert og tatt bilder av disse stygge, men fascinerende reptilene, nøt vi en fantastisk solnedgang over bukten, før vi tok båten tilbake til Puerto Ayora og hotellet. Her hadde vi et briefingmøte, før vi fikk middag og dessert i restauranten. Det ble tidlig kveld på oss, da Anettes begynnende forkjølelse hadde satt seg - med feber og det hele. Jarle var snill og pakket bagasjen klar til morgendagens utflukt. Vi var enige om at vi hadde hatt en ok dag, men vi var begge skuffet over programmet i forhold til hva vi hadde lest på forhånd - og ikke minst den svindyre prisen.

Nydelig solnedgang over Tortuga Bay

Galápagos - here we come!

Spente som små barn på julaften, gikk vi onsdag 4. november ombord i flyet som skulle ta oss 1000 kilometer vest for Ecuadors kyst, til den unike øygruppen Galápagos. Her skulle vi være med på en femdagers All Inclusive-tur, men først skulle vi utforske litt på egenhånd.

Utsikt over en sandbank fra flyvinduet

Etter halvannen time i luften kunne vi endelig se land, og det var litt av et syn som møtte oss gjennom flyvinduet: Under oss kunne vi se turkisblått hav med bølger som brøt mot svart lavastein. Galápagosøyene oppsto etter vulkansk aktivitet for rundt seks millioner år siden, og store deler av bakken består av svart, størknet lava som gir en nydelig kontrast til det turkisblå havet. Nå skulle vi straks sette beina på jorden i denne mystiske verden som på 1800-tallet inspirerte Charles Darwin til å utvikle evolusjonsteorien. Og med utallige endemiske (unike) plante- og dyrearter, skulle vi få nok å utforske og observere.

Kart over øyegruppen. Legg merke til Isabela som er formet som en sjøhest

Galápagos består av 13 hovedøyer, seks mindre øyer og mer enn 100 små holmer, steiner og klipper som ikke blir kategorisert som øyer. Kun fire av øyene er bebodd. Vi steg ut av flyet på øyen Baltra som ble brukt som militærbase under 2. verdenskrig, og som i dag fungerer som "flyplassøy". Da vi kun hadde vært 19 passasjerer ombord i flyet, gikk det raskt å hente bagasjen og gjennomsøke denne for uvedkomne insekter, planter og annet levende materiale, samt betale nasjonalparkens avgift på 100 dollar per person. Deretter tok vi gratisbuss til kaien, hvor en shuttlebåt skulle ta oss over til hovedøyen Santa Cruz. Av alle Galapagos' ca. 30.000 innbyggere, bor de fleste på denne øyen, og da stort sett i hovedbyen Puerto Ayora - øygruppens sentrum og turistby.

Skyssbåten fra Baltra til Santa Cruz - med 75 hk påhengs!

Fem minutter etter at båten hadde lagt fra kai, så vi vårt første dyr; en sjøløve som lå og solte seg på en bøye som lå og duppet rolig i det klare vannet. Dette var stor stas - og lovet bra for videre dyrespotting. Vel i havn på Santa Cruz, tok vi buss en tre kvarters tid før vi var framme i den lille havnebyen Puerto Ayora. Her sjekket vi inn på koselige hotell Mainao som vi hadde bestilt og betalt flere måneder i forveien. I forhold til de boforholdene vi stort sett har hatt på reisen, var dette rene luksusen. Hotellet var nydelig, med flere takterasser med koselige sittegrupper og utsikt over havnen. Rommet vårt var kjempestort, og badet lyst og trivelig - med varmt vann! :o)

Deilig med en liten hvil!

Etter å ha innlosjert oss, ruslet vi langs den lange promenaden ved havet, og så på båtene, folkene og butikkene. Her krydde det av suvenirbutikker og eksklusive kunstgallerier, og vi skjønte fort at det var et ganske annet prisnivå enn hva vi var vant med. Vi spiste en dyr, middelmådig lunsj, før vi startet jakten på dykkesenter for morgendagen. Vi hadde snakket mye om hvor fantastisk det måtte være å dykke her, og nå skulle vi endelig få gjøre nettopp det.

Fancy kunstgalleri langs havnepromenaden

I Puerto Ayora var det dykkesenter på hvert gatehjørne, men veldig mange hadde fullbooket morgendagen. Heldigvis hadde de ledig plass til oss på et lite dykkesenter nær havnen, og morgendagens tur skulle gå til Gordon Rocks. Denne siten er kjent for å være det beste stedet å dykke i sentral-Galapagos, og skulle være et bra sted å spotte hammerhai! På grunn av kraftig strøm, er dette ikke et sted for nybegynnere, så Anette var spesielt spent da vi ruslet tilbake til hotellet etter å ha plukket ut det nødvenidge utstyret. Vi gikk tidlig til sengs denne onsdagen, da vi skulle møte på dykkesenteret halv syv neste morgen.


Dive siten Gordon Rocks

Briefing i båten



Vi er klare!

Dagen etter var vi klar, og sammen med guiden, en divemaster, en divemasterlærling samt seks andre dykkere, satte vi kursen mot Gordon Rocks på østsiden av Santa Cruz. Etter en times tid kom vi fram til siten, hvor sjøen var røff og strømmen sterk. Guiden og divemasteren virket ganske stresset og styrte på med utstyret. Flere i gruppen fikk feil utstyr, og Anette holdt på å bli sendt i vannet uten verken finner eller riktig BCD (vest). Ganske uproft, syntes vi. Da vi omsider hadde fått på oss det vi skulle, hoppet vi ut i det iskalde vannet. Om du trodde Galapagos hadde deilig, varmt badevann, så tok du skammelig feil. Øygruppen ligger i den kalde Humboldt-strømmen, med vann som kommer helt fra Antarktis. Det kalde vannet inneholder store mengder oksygen og næring, og er grunnlaget for øyenes enestående plante- og dyreliv.

Gøy å dykke sammen!



King Angelfish - eller Keiserfisk på norsk



Gigantisk sjøstjerne

Mens Antarktisvannet snek seg inn i våtdrakten, sank vi ned til 20 meters dyp. En halvtime senere kom vi opp igjen - uten å ha sett noe mer spennende enn tropiske fisker som vi hadde sett mange ganger før. Nå var stemningen i båten laber. Vi som hadde gledet oss sånn til å dykke på Galapagos - og dette var eneste sjansen vår. Det var en stille gjeng som satt i båten og ventet den obligatoriske tiden før vi var klare for dykk nummer to.

Mexican Hogfish - en stygg sak!

En havskilpadde som hviler seg

 Etter circa 30 minutter i båten, var vi klare for det andre og siste dykket vårt. Nå var strømmen veldig sterk, og Anette brukte mye krefter på å holde følge med de andre erfarne dykkerne. Etter å ha svømt motstrøms en 10 minutters tid, hvilte vi oss ved å holde oss fast i noen steiner. Plutselig så vi noe under klippen bak oss - en diger havskilpadde! Den lå helt rolig i en klippesprekk, og vi kunne komme nært innpå den. En liten stund etterpå kunne vi bøye hodene våre bakover og skimte to store golden rays, eller gullskater fritt oversatt, som flagret noen meter over oss. Og jammen kom det ikke også noen skilpadder svømmende der oppe! Nå begynte ting å bli gøy her, og humøret steg betraktelig.

En gigantisk månefisk!

Vi svømte videre, og kom plutselig inn i en iskald strøm. Rett foran oss duvet en enorm månefisk med rolige bevegelser. Vi kunne se den rare skapningen på nært hold lenge, før dagens høydepunkt tok oppmerksomheten vår. Uten forvarsel kom nemlig en sjøløveunge svømmende rett mot oss - og den stoppet rett foran nesen til Jarle! Der snurret den rundt noen ganger, før den svømte frem og tilbake blant oss. Dette var utrolig moro, og da vi kom til overflaten igjen var vi godt fornøyde med dykketuren - til tross for at den ble hailøs.

Da alle var vel ombord i båten var stemningen på topp, og vi fikk deilig kyllinglunsj før vi satte kursen mot Puerto Ayora igjen. Etter en god og varm dusj på hotellet, satte vi oss på den øverste takterassen hvor vi kladdet blogg og nøt utsikten og det fine været. Det var jammen godt med sol igjen - etter ukesvis med overskyet vær. Ut på kvelden gikk vi for å spise middag, og på vei til restauranten gikk vi forbi et lite fisketorg. En fisker hadde akkurat tømt en kasse med fersk fisk på disken, og en sovende sjøløve våknet plutselig til liv. Den humpet rundt blant begeistrede turister og grådige pelikaner, på jakt etter noen rester. Litt av et syn! Her ble det en aldri så liten fotosession før vi gikk videre til restauranten Il Giordini og spiste knallgod og sprellende fersk fiskemiddag. Kakedessert ble det også, før vi ruslet tilbake til hotellet - spente på hva morgendagen og starten på 5-dagers turen "Darwins Triangle" ville bringe...

En sulten gjeng på fisketorget

Surfing og hoey partyfaktor i Montañita

I Montañitas hovedgater var det mye liv!

 Loerdag 30. oktober, forlot vi soevnige Puerto Lopez til fordel for hippe Montañita. Etter det vi baade hadde hoert og lest, skulle denne lille kystbyen by paa Ecuadors beste surfemuligheter, samt vaere et typisk backpackersted med utallige barer, hosteller og restauranter. Det vi imidlertid ikke hadde regnet med, var at Ecuador hadde fellesferie akkurat denne helgen, samt godt ut i uken etter. Ergo var hostellprisene skrudd opp til det dobbelte, noe som passet det stramme budsjettet vaart midt bak. Da vi ankom Montañita, begynte vi med en gang letingen etter billig hostell. Flere hadde fullbooket, og de fleste var alt for dyre for oss. Etter aa ha beveget oss et stykke fra sentrum langs hovedveien, traff vi en fyr paa sykkel som sa han kunne tilby oss rom med privat bad for 20 dollar. Jippi!, tenkte vi. Endelig skulle vi faa oss et sted aa bo til en grei pris! Eget rom i andre etasje med egen balkong med hengekoeye og sjoeutsikt, kjoekkenkrok og flislagt bad med dusj. Luksus, tenker du? Vel - tenk om igjen!

Flott med flislagt bad med speil og dusj...

Etter aa ha beveget oss gjennom et ugresskratt og forbi diverse soeppel og skrot, gikk vi opp den bratte, knirkende trappen paa baksiden av et mur/bambushus. Da vi tok av den rustne hengelaasen paa plankene som utgjorde en slags doer, ble vi ikke akkurat positivt overrasket. Murgulvet i "leiligheten" var fullt av flekker og skitt, og i hjoernet var "kjoekkenet": en benk med en gammel, rusten hybelkomfyr. Ved siden av laa noen skitne pannelokk og skittent bestikk. I den andre enden av rommet sto det to gamle senger, med tilhoerende moellspist myggnetting over. Paa balkongen hang en skitten hengekoeye, og over alle hustakene i det fjerne kunne man faktisk skimte en bitteliten blaa flekk; sjoen. Badet var et kapittel for seg selv, og alt annet enn rent. Det var ikke bare Jarle som maatte staa og tisse for aa si det saann. Over vasken var det teipet fast en knust bit av et speil, og i dusjen var de engang hvite flisene groennbrune. Selv om ikke vi likte badet, saa den store edderkoppen paa veggen derimot ut til aa trives godt. Jaja, tenkte vi - en natt skal vi nok alltids klare.

God stemning og frisk frukt paa en av de mange strandbarene

Saa snart vi hadde satt fra oss bagasjen, loep vi ut paa videre hostelljakt for morgendagen og resten av oppholdet vaart i Montañita. Vi fikk napp paa et enkelt hostell som hadde rom uten bad i et brakkelignende paabygg, men her var det i det minste noenlunde rent. Dessuten kostet det bare 16 dollar natten. Vi booket brakken for de neste tre nettene, og saa oss fornoeyde med det. Saa var det middagstid. Vi beveget oss ned i sentrum av Montañita. Naa skjoente vi med én gang hvorfor saa mange hosteller var fullbooket. Det sydet av folk overalt, og latinomusikk pumpet ut over gatene fra utallige fargerike barer og restauranter. Snakk om sydenstemning! Montañita kunne like saa godt ha vaert Ayia Napa, Sunny Beach eller et hvilket som helst annet partysydensted. Den stoerste forskjellen var at hostellene her var koselige bambushus, at folkene stort sett var ecuadorianske og at vaeret slett ikke minnet om syden - med 18-20 grader og graatt, trist vaer. Men - stemningen var langt fra graa og trist, og for oss var det kjekt med litt liv og roere etter rolige Canoa og Puerto Lopez. Utenfor en restaurant saa vi et stort skilt som annonserte tilbud med megaburrito og stor oel for 6,50 dollar. Her benket vi oss ned, og konstaterte en time senere at dette hadde vaert god valuta for pengene. Som de snopegriser og kakemonser vi er, maatte vi ogsaa ha en tur over gaten til Papillon restaurant og créperia. Her bestilte vi en fantastisk god og diger pannekake paa deling til dessert. Herligheten var fylt med Nutella, banan og jordbaer, og paa toppen var det sjokoladesaus og jordbaersaus. Nam! Stinne og fornoeyde ruslet vi rundt og saa paa livet, foer vi snudde nesen hjemover for aa tilbringe natten i roennen vaar.

En som er MEGET godt fornoeyd... :o)

Innenfor doeren til "leiligheten" hadde flere store insekter klart aa snike seg inn gjennom glipene i veggene, saa vi var kjappe med aa stelle oss for kvelden slik at vi kunne komme oss fortest mulig under myggnettingen. Da Anette kom ut fra badet, saa hun en kakerlakk pile over gulvet. Perfekt for Anette som virkelig avskyr kakerlakker. Jarle maatte berolige henne med at den ikke kunne klare aa komme seg opp i sengen, og etter aa ha kroepet under den hullete nettingen og ligget soevnloese en god stund, sovnet endelig begge to.

Halloween paa Hola Ola

Neste morgen pakket vi fort sammen sakene vaare og skyndte oss til neste hostell. Etter aa ha innlosjert oss i brakken, pinte vi oss gjennom en iskald dusj, for her fantes ikke varmt vann. Vi spiste frokost, og brukte dagen til aa sjekke surfepriser, blogge og skype hjem. Sistnevnte var veldig koselig! Da det var Halloween denne soendagen, var det ekstra mye liv i gatene. Turistene i byen kunne vi raskt dele inn i tre kategorier: rike guayacos (folk fra Guayaquil), hasjroeykende hippier som solgte egenproduserte smykker og sjonglerte i gatene, og backpackere som oss selv. Vi satte oss inn paa det Halloweenpyntede utestedet Hola Ola (uttales aala-aala og betyr "hei boelge"), hvor den utkledde betjeningen var i full sving med aa blaase opp oransje og svarte ballonger som ble plassert i det lille innendoers bassenget. Her delte vi en pizza, tok et par oel og spilte litt kort. Da vi la oss i tolv-ett-tiden, ble vi bysset i soevn av den dunkende reggaetonmusikken som varte til seks-syv neste morgen.

Overrasket eller?

Mandag var det tid for aa proeve surfing igjen. Vi gikk til stranden og leide oss et brett paa deling. Jarle padlet foerst ut, mens Anette sto i vannkanten og filmet. Det var ikke sjans for noen av oss aa komme oss opp paa det korte brettet, og det ble rask byttet ut med et longboard. Naa gikk det betydelig bedre, og vi klarte begge aa ta boelgene og komme oss opp flere ganger. Et par turer helt inn paa stranden klarte vi ogsaa. Fornoeyde bestemte vi oss for at neste dag skulle vi ha vaert vaart brett.

Denne kvelden tilbrakte vi paa en kjempekul rockebar som het SoHo. Her var det malt bilder og logoer paa veggene av blant annet Metallica, Rolling Stones, Jimi Hendrix og The Doors, og de spilte tilsvarende godmusikk hele kvelden gjennom. Supergoey!

Tirsdag var vi klare for surfing igjen - naa med hvert vaart longboard. Etter aa ha kost oss i vannet i over to timer, saa vi oss fornoeyde med surfing for denne gang, men var begge enige om at dette var noe vi kunne tenke oss aa prove flere ganger. Om kvelden tok vi en knallgod pannekakereprise paa Papillon, og gikk spente til sengs denne siste dagen i Montañita - med tanke paa hva som skulle bli neste og siste reisemaal paa turen vaar - GALÁPAGOS!

Puerto Lopez - Endelig dykking igjen!

Den eneste dagen vi hadde solskinnsvaer under hele kystoppholdet vaart i Ecuador, var vi paa reisefot fra Canoa til Puerto Lopez. Reisen startet med buss fra Canoa til San Vicente, etterfulgt av en shuttlebaat over til Bahia paa den andre siden av bukten. Fra kaien i Bahia tok vi taxi til bussterminalen hvor vi hoppet paa en buss som gikk til Puerto Viejo. Vel framme der, var cirka halve dagsreisen unnagjort. Etter nok en buss, som gikk via Jipijapa, var vi endelig framme i den lille fiskelandsbyen Puerto Lopez.

Fiskebaater og sultne pelikaner

Til tross for mangel paa folk, var det koselig setting paa strandbarene

Mann paa esel paa Puerto Lopez' Malecon

Ute paa gaten ble vi huket tak i av en mann som ivrig ville vise os noen hosteller. Slitne etter en lang dag, diltet vi etter, og kom etter fem minutter frem til et lite hostell. Vertinnen viste oss et rom som baade hadde myggnett over sengen og privat bad, og prisen paa 12 dollar var det heller ikke noe aa si paa. Vi saa oss litt rundt i den lille byen og spiste fisk til middag foer vi gikk tidlig til sengs. Det skulle imidlertid ikke bli mye soevn paa oss denne natten. Naermeste nabo var nemlig en hoensegaard med tre haner som gol i ett sett fra klokken tre om natten. Dermed var vi helt enige om - til tross for den lave prisen - aa bytte hostell da vi vaaknet opp neste morgen.

Da sekkene var pakket og vi hadde faatt i oss litt frokost, gikk vi ned til Exploramar Diving. Her hadde vi paa forhaand booket dykketur med to dykk, samt at Jarle skulle faa gjoere ferdig Advanced-lappen sin. Da vi kom inn paa dykkesenteret, var det ingen der som snakket engelsk, og de hadde heller ikke hoert noe om noe kurs. Da vi ogsaa fikk vite at instruktoeren befant seg paa hovedkontoret i Quito, ble vi rimelig oppgitte. Vi syntes det hele virket ganske uprofesjonelt, og lurte en stund paa om vi bare skulle dra til et annet sted. Men - etter noen telefonsamtaler med instruktoer Michel i Quito, var baade Jarle og Divemaster Luis informerte om hvordan Jarle sitt gjenstaaende navigasjonsdykk skulle gjennomfoeres. Dermed ble det dykketur paa oss likevel.

Shuttle til og fra stranden

Vi fikk oppbevare bagasjen vaar paa dykkesenteret, og vi ble transportert av en liten trehjulsmoped til stranden der baaten Exploramar1 laa fortoeyd. Ombord i baaten briefet Luis oss om hvordan dagen skulle utarte seg, foer det bar ut i boelgene til det vidaapne Stillehavet. Denne dagen var vaeret som vanlig graatt, og sjoen var i tillegg litt roeff. I forhold til det blikkstille, turkisblaa vannet i Karibien, syntes Anette at Stillehavet virket moerkere og ikke fullt saa tiltrekkende. Etter cirka 40 minutter var vi framme ved det foerste dykkestedet, Ahorcado. Utstyret ble rigget til, og vi var spente paa hvordan det kom til aa gaa med oeret til Jarle - og selvfoelgelig paa det aa dykke sammen for foerste gang. Luis ga oss naermere info angaaende dybde, bunn- og stroemforhold, foer vi satte oss paa ripen med alt utstyret paa, og lot oss falle baklengs ut i vannet paa ekte James Bond-vis.

Paa det foerste dykket svoemte vi rundt, over og mellom stilige steinformasjoner, og draget fra havdoenningene gjorde at vi virkelig maatte holde tungen beint i munnen for ikke aa dunke borti noe. Paa de litt mer aapne stedene holdt vi hender mens vi saa paa alle de fargerike fiskene rundt oss. Det var goey aa dykke sammen! Tilbake i baaten fikk vi servert vannmelon, og vi slappet av litt foer Jarle skulle i ilden igjen. Vi hadde naa forflyttet oss til en rolig bukt med en lang strand. Jarle og Divemaster Luis tok paa seg svoemmefoetter og padlet seg inn til stranden hvor det skulle toerrtrenes paa aa navigere i ulike moenstre med kompass. Etterpaa var det tid for aa repetere oevelsene i vann. Paa seks meters dyp, navigerte Jarle fram og tilbake paa rett linje, i trekant og firkant, og Luis jublet da Jarle fant ham igjen hver gang.

Det ble etterhvert mange mystiske spor paa stranden her...

En fornoeyd gjeng: Divemaster Luis, Jarle og Anette

 Da oevelsene var unnagjort, svoemte de to rundt og saa paa livet i naerheten. Hoeydepunktet var en kjempestor havskilpadde som laa helt i ro paa bunnen en stund, foer den svoemte fredfullt avsted ut i det blaa. I baaten ventet Anette spent, og hun ble veldig glad da Jarle kunne konstatere at han naa var en Advanced Open Water Diver. Det siste dykket for dagen, ved Salango, ble kanskje ogsaa det beste. Foruten nok et par havskilpadder, kom vi ogsaa helt naer en minst to meter lang groenn murene aom laa og gapte i en kloeft.En fin avslutning paa en spennende dag!

Dagens fangst: Blaahai og sverdfisk!

De siste dagene i Puerto Lopez gjorde vi nesten ikke annet enn aa slappe av og nyte livet i den rolige, lille byen. Paa formiddagene var det spennende aa rusle ned paa stranden for aa se paa fiskerne som losset dagens fangst. Det var blant annet tunfisk, sverdfisk, blaahai og mange andre mindre fisker. Ellers skjedde det ikke saa mye spennende i Puerto Lopez, men vi hadde fire kjekke dager der likevel.