Action og avslapping i Baños

Bussturen fra Quito til Baños er noe av det mest fartsfylte vi har vaert med paa. Ogsaa i Ecuador er det klampen i baann som er foersteprioritet for sjaafoeren - ikke passasjerenes komfort. Men mellom dristige forbikjoeringer og harde nedbremsinger, kunne vi betrakte den flotte naturen og den snoedekte Cotopaxi-vulkanen som ruver hele 5897 moh. Etter cirka tre og en halv time var vi framme i Baños, en liten by som skulle kunne tilby alt fra actionfylte aktiviteter i storslaatt natur til avslapping i varme kilder. En perfekt kombinasjon for oss altsaa.

Mellom fjell og frodige aaser ligger den lille byen Baños

Vi hadde blitt anbefalt et relativt nytt hostell i Baños etter et restaurantbesoek i Quito. Da vi trappet inn i resepsjonen paa hostell Alisamay, ble vi virkelig positivt overraskede - spesielt med tanke paa den lave prisen. Hostellet var mer som et lite hotell, med flott, tradisjonelt haandverk paa veggene og en varm, koselig atmosfaere. Nede i hagen var det et lite basseng med fargerike fliser og rullestein langs kantene. Og i underetasjen - en spaavdeling som inneholdt et stort boblebad, badstu og steambad. Dette skulle vi benytte oss av, det var ihvertfall helt sikkert!





I lobbyen paa Alisamay

I bakhagen var det basseng



Om ettermiddagen og kvelden ruslet vi rundt i byen. Til tross for lavsesong, var det nok av selskaper som kunne tilby oss alt fra sykkelturer og klatreturer til rafting i skummende elver. De beroemte, naturlige varme kildene derimot, ble vi litt skuffet over. Det ene anlegget, Piscinas de la Virgen, som fortsatt var aapent, saa forholdsvis skittent og nedslitt ut og fristet ikke veldig. Det andre, Piscinas el Salado, som skulle ligge litt lenger unna sentrum, hadde blitt oedelagt av et jordskred i 2008, da vulkanen Tungurhua hadde et utbrudd. Dermed var altsaa limet paa Baños stoerste trekkplaster vasket litt bort - i vaare oeyne.



I den lille dinglevognen paa vei til fossen



Da var syklene parkert!

Neste morgen spiste vi frokost paa Alisamay, foer vi leide sykler og la ut paa tur nedover dalen fra Baños. Foerst passerte vi en diger demning ved det store vannkraftverket Agoyan. Etter cirka 40 minutter med nedoverbakke, naadde vi fossen Manto de la Novia (Brudesloeret faktisk!). Der tok vi en motordrevet taubane over dalsoekket for aa ta en naermere kikk paa fossen. Enda 25 minutter videre langs veien parkerte vi syklene, og det var tid for lunsj i det lille tettstedet Rio Verde. Vi spiste en basic kyllinglunsj, og etterpaa spaserte vi ned en sti til foss nummer to; Pailón del Diablo. Fossen var veldig kraftig, og vi kunne hoere droennet fra den paa lang avstand. Vel framme kunne vi betrakte den mektige vannstroemmen fra ulike balkonger som var murt opp i runde elvesteiner. Jarle og Anette kroep gjennom en trang kloeft, klatret opp noen bratte trapper og smoeg seg langs fjellveggen, for til slutt aa kunne regelrett staa bak den voldsomme fossen. Kult!

Pailón del Diablo

Bak fossen - og vi kunne gaa enda lenger opp!

Paa halvveien tilbake igjen til syklene, kom regnet. Vi trosset vaeret - ekte vestlendinger som vi er - og syklet videre likevel. Etter rundt 15 minutter var vi framme ved inngangsporten til foss nummer tre ved Rio Negro elven. Regnet lettet heldigvis, og det var igjen tid for aa gaa et lite stykke ned en aasside. Stien kroket seg foerst mellom vakre blomster og frodige sitron- og avocadotraer. Etter en stund gikk stien over til et makkverk av aluminiumsroer og trappetrinn, som i grunnen var et imponerende stykke arbeid. Anette talte 400 trinn, og vi maatte passere en liten hengebro foer vi var framme ved fossen. En smal, elegant foss falt cirka 100 meter ned i en kulp, og da solen skinte gjennom vanndrevet fra fossen, kunne vi jammen skimte en liten regnbue foran oss :o)

Fin natur

Med regnbue! 



The long and winding steps...

Det begynte aa li utpaa ettermiddagen, og etter aa ha gaatt opp igjen alle de 400 trappetrinnene, fikk vi haik med en pickup som transporterte baade oss og syklene hele veien tilbake til Baños. Vi hadde paa forhaand avtalt med Miguel paa hostellet at vi oensket aa bruke spaavdelingen da vi kom tilbake. Der var det litt av et syn som moette oss: Han hadde tent stearinlys baade ute og inne, og alle fasilitetene var klare til bruk - kun for oss fire. Enkelte av oss tok faktisk et par svoemmetak ute i det kalde bassenget (Gunnbjoerg var helt vill!), for saa aa lene oss tilbake i det varme boblebadet med et glass kaldt oel etterpaa. Herlig!

Paa pickup-planet!

Vi koser oss i boblebadet paa Alisamay

Etter et par timer med total avslapping, gikk vi ut for aa spise middag. Vi booket oss samtidig en raftingtur paa et byraa som var anbefalt i begge reiseboekene vaare; Geo-Tours. Arne, Jarle og Anette hadde hatt lyst til aa rafte i aarevis, og etter litt overtalelse meldte ogsaa Gunnbjoerg seg paa. Det var dermed en meget spent gjeng som gikk til koeys den kvelden.

Geo-Tours

Van'en vaar

Tidlig neste morgen var det dags: Vi skulle rafte for foerste gang. Paa kontoret til Geo-Tours fikk vi tildelt vaatdrakt, redningsvest, sko og hjelm, foer vi kjoerte avgaarde i en van med to raftingflaater paa taket. 30 minutter senere var vi framme ved startstedet San Francisco, ved elven Rio Pastaza. Vi ble noeye instruert om alle sikkerhetsprosedyrer, og Gunnbjoerg som hadde fortalt instruktoeren at hun var noe skeptisk til hele opplegget, fungerte som proevekanin. Vi ble delt inn i to grupper, der vi fire og et italiensk par ble tildelt den stoerste flaaten, og utgjoerde laget Trucha (oerret - den eneste fisken som blir servert her).

Vi foelger noeye med

Dette er en nedtelling og ikke en siste boenn...

Vi toerrtrente litt paa aa padle i takt og lystre kommandoer paa land, foer vi bar flaaten ned til elvebredden. De siste instruksene ble gitt, og vi hoppet opp i flaaten. Padleaarene ble klasket sammen som en high five i luften, mens vi ropte TRUCHAA!!, og lagaanden var sterk der vi fór nedover elven mot det foerste stryket. Dette var goey! Skipperen vaar ropte ut forskjellige kommandoer: "Forward, forward, right back, left forward!!", og vi padlet ivrig saa godt vi kunne. Vannet sprutet til alle kanter, og det var spesielt spennende i strykene der det gikk kjempefort.

Gjengen er klar!

 Cirka halvveis nede i elven, padlet vi inn til elvebredden og dro flaatene paa land. Deretter gikk vi et par minutter opp til en liten foss. Her badet vi litt, og de som ville kunne hoppe fra en stor stein 2-3 meter ned i en dyp kulp. Deretter floet vi i noedposisjon med beina fram og hoeyt oppe, ned til en annen kulp. Da vi skulle til aa gaa ombord i flaaten igjen, spurte Gunnbjoerg om vi ikke var ferdige med treningen snart. Hun hadde jo ikke bestemt seg om hun ville vaere med eller ikke. Instruktoeren smilte og sa at naa var vi halvveis til der vi skulle bli plukket opp av bilen igjen, og at treningen - den gjorde vi ferdig paa land! En halvtimes tid og tre-fire ganske kraftige stryk senere, var vi framme ved plukk-opp-stedet. Samtlige var kliss vaate, straalende fornoeyde og enige om at turen nedover elven hadde vaert utrolig goey! Paa vei tilbake til Baños, stoppet vi for aa spise lunsj. Da fikk vi ogsaa se alle de morsomme bildene som redningsmannen i enmannskajakken hadde tatt i loepet av ferden vaar.

Fire fine fornoeyde folk :o)

Vel tilbake paa hostellet hvilte vi en times tid, foer det var tid for enda mer frisk luft. Paa aaskammen ovenfor Baños, laa det nemlig en spa-resort som skulle vaere helt spesiell med nydelig utsikt over byen. Vi tok bena fatt, og gikk en liten time paa sti og traktorvei til luksusen paa toppen. Hele bassengomraadet var utendoers, og besto av ulike bassenger i forskjellige stoerrelser og fasonger. Det stoerste bassenget var kaldt og passet perfekt til Gunnbjoerg. Boblebadet var dampende varmt, og de tre andre bassengene var meget behagelig temperert. Vi noet utsikten og betraktet solnedgangen, mens vi drakk et par kalde pils. Byen nedenfor oss var full av tente gatelys som naermest saa ut som stroemmende lava. Under dette fantastiske bassengomraadet var den tilhoerende restauranten. Ved et av panoramavinduene spiste vi middag med sjokoladekake til dessert. Siden dette hadde vaert en rimelig aktiv dag, og siden det var blitt veldig moerkt, spanderte vi paa oss en taxi tilbake til hostellet denne kvelden.

Utsikt over Baños paa veien

Det stoerste, kalde bassenget

Herlig med boblebad!

Solnedgang over Baños

Byen under oss saa ut som rennende lava



Dessert paa restauranten

 Dagene vaare i Baños var veldig innholdsrike, og med alt dette fantastiske vi fikk oppleve, var det absolutt verdt turen!

Quito del 1 - Luksus paa J. W. Marriott

Etter fire primitive dager til fjells, var det herlig aa fly til Ecuador og vite at landets beste hotell ventet paa aa ta i mot oss som gjester for en natt. Da en natt her tilsvarte rundt tre-fire dagsbudsjett for oss, var det godt at vi hadde bestilt og betalt luksusoppholdet for naermere et halvt aar siden.

Hovedinngangen ved J. W. Marriott

Da flyet landet paa Quito internasjonale flyplass loerdag 8. oktober, var vi glade for aa sette beina paa jorden igjen - etter litt vel mye turbulens under innflygningen. Naa var det bare aa hive oss i en taxi og komme oss fortest mulig inn til byen og J. W. Marriott hotell. Vel framme ved hotellets hovedinngang fikk nesten ikke Anette aapnet taxidoeren foer portieren rakk en haand fram og skulle geleide damene ut. Vi ble oensket velkommen, og sekundet etter laa all bagasjen vaar paa kofferttrallen. Her skulle man ikke loefte en finger selv. Inne i lobbyen maatte vi snu oss et par ganger foer vi fant resepsjonen. Lobbyen var enorm, med utallige meter under det moderne glasstaket. Paa alle bord sto det nydelige dekorasjoner med friske roser, og dempet, rolig musikk skapte en fin atmosfaere.

I resepsjonen fikk vi utdelt noekkelkort, deretter tok portieren oss med til rommene vaare. Han fortalte at hotellet hadde en egen floey med butikker, og at den inkluderte frokosten ble servert i restaurant Bistro Latino, en av hotellets fem restauranter. Vi maatte bare benytte oss av spaavdelingen, og om det var noe vi oensket var det bare aa ringe resepsjonen. Saa var det tid for aa sjekke ut rommene vaare. Da vi aapnet doeren, kom vi inn i et luftig hotellrom med store vinduer som vendte ut mot hotellets bassengomraade. Rommet hadde to store dobbeltsenger med massevis av store puter - og endelig: DYNE! En myk lenesto sto i et hjoerne, og paa tv-benken var det plassert en 50 tommers flatskjerm. Ved siden av sto en skrivepult med telefon og room-service meny. Badet var nydelig, med egen nisje til baade toalett og dusj. Her var det ogsaa et stort badekar, og ved vasken laa det badesalt og ulike typer saaper og kremer. I garderoben var det badekaape og toefler. Her skulle vi nok klare aa trives, ja!

Alle hadde hver sin slik seng...

Etter aa ha spist lunsj i restaurant Bistro Latino, var det tid for bading. Spaavdelingen hadde flotte garderober med blomster, bodylotion, tykke haandkler og vanndispenser. I dusjnisjene var det baade shampoo, balsam og dusjsaape. I tillegg til badstuen, kunne vi ogsaa slappe av i garderobenes steambad og boblebad. Etter en rask dusj gikk vi ut i den milde, men langt fra varme Quito-luften. Anette staalsatte seg og stupte ut i det hun hadde forestilt seg var rimelig kaldt bassengvann. Men neida - vannet var perfekt lunkent temperert. Herlig! Vi svoemte og koste oss en stund, foer vi satte oss i det utendoers boblebadet. Etter aa ha badet og kost oss i et par timer, var det tid for badstu og steambad. Skal si vi foelte oss rene og opplagte etter denne luksusen!

Utsikt fra rommet vaart

Da vi hadde slappet av en stund paa rommene, dro vi paa cubansk restaurant for aa spise middag. Etter et maaltid som dessverre ikke var saa mye aa skryte av (har vi ikke laert?), dro vi tilbake til hotellet og gikk forholdsvis tidlig til sengs. Det tok ikke lang tid foer vi sovnet i de herlige sengene.

Frokostbuffet paa Bistro Latino

Tidlig neste morgen mens gutta laa og sov, tok jentene turen til spaavdelingen igjen. Gunnbjoerg var foerst ute, og da Anette kom ned hadde Gunnbjoerg skrevet seg inn en time tidligere. Anette gikk paa treningsstudioet og tok en runde paa ellipsemaskinen, og avsluttet med litt styrketrening. Da hun kom opp igjen i garderoben, kom Gunnbjoerg ut fra badstuen. Begge to tok noen runder i svoemmebassenget, og saa var det tid for boblebad og steambad. Friske og opplagte et par timer senere, var det opp for aa vekke Arne og Jarle, og saa tid for frokostbuffet.

Anettes sparsommelige tallerken (men dette var vel fjerde servering :o))

Frokostbuffeten var et eget kapittel for seg selv. Her bugnet det av alle tenkelige sorter frukter, broed, oster, yoghurt, varmretter og soete ting som for eksempel ferske kanelboller. Til Jarles store begeistring fantes det ogsaa sjokoladepaalegg paa buffeten. Roekelaks hadde de ogsaa, men den kunne saaklart ikke maale seg med vaar norske laks. Ved en disk kunne man bestille egg og annen varmmat som ble laget mens man saa paa. Anette proevde aa skjenke kaffe selv, men da kom det en kelner loepende og tok over. Vi fraatset i all den gode maten, og hadde bestemt oss paa forhaand for aa utnytte alt som var inkludert i den stive hotellprisen til det fulle. Da vi sjekket ut fra J. W. Marriott i 12-tiden, kunne vi skrive under paa at akkurat dét hadde vi klart med glans! :o)

Bolle- og kakedisken :o)

Den utrolige Inkastien til Machu Picchu

Tirsdag 4. oktober var vi klare for et av hoeydepunktene paa reisen vaar: Den fire dager lange turen langs Inkaindianernes fjellstier til ruinbyen Machu Picchu.

Soloppgang over Andesfjellene

Inkastien snor seg 43 kilometer gjennom de peruvianske Andesfjellene, hvor man i tillegg til spektakulaere fjelltopper ogsaa har utsikt over Amazonasregnskogen og den hellige dalen hvor Urubambaelven renner. Selv om 43 kilometer ikke hoeres saa langt ut, saa foeles det definitivt lenger - tatt i betraktning at man gaar i en hoeyde paa mellom 3-4000 moh. Tre pass passeres foer man naar Machu Picchu den fjerde dagen, og det er mye opp- og nedstigning underveis.

En nydelig fjellorkidé

Det er ikke bare hoeyden som kan ta pusten fra en langs Inkastien, men ogsaa det fantastiske landskapet man til en hver tid omgir seg med. Alt fra taakeskog med orkideer, kolibrier og blomstrende kaktuser, til beitende hjort og sylskarpe, snoedekte topper paa over 6000 meters hoeyde. I tillegg ligger spennende Inkaruiner spredd over hele ruten.

Ruinene Huillca Raccay, dag 1

DAG 1
Klokken 05:30 denne tirsdags morgenen ble vi hentet av guiden vaar Maria, og moette resten av turfoelget vaart i minibussen som skulle kjoere oss til startstedet Piscacucho, eller km. 82 som det helst blir kalt. Dette fordi det ligger ved 82 kilometersmerket langs jernbanen fra Cuzco til Aguas Calientes/Machu Picchu by.
Foruten Jarles foreldre og oss to, besto reisefoelget av det finske paret Anna og Mika, samt de danske jentene Mona og Rikke.

Klar til avmarsj! F.v: Mika, Anna, Rikke, Mona, Jarle, Anette, Gunnbjoerg og Arne

 Etter noen timers kjoering, stoppet vi i den lille landsbyen Ollantaytambo. Her skulle vi  har en 3o minutters pause hvor vi kunne spise frokost og kjoepe det siste noedvendige foer turen. Vi fire bestilte pannekaker, og det varte og rakk foer de kom paa bordet. Da maten endelig kom, hadde vi mindre enn fem minutter igjen av pausen vaar, og vi hev i oss maten for ikke aa vaere dem alle maatte vente paa. Vel inne i minibussen ble vi imidlertid sittende en god stund uten at noe skjedde. Saa fikk vi vite at baererne vaare var forsinket og at vi maatte vente en halvtime ekstra. Da de ikke dukket opp etter den ekstra halvtimen, tok Maria oss med paa en guidet tur i Ollantaytambo. Vi fikk blant annet se et trasisjonelt Inkahus - med hodeskaller og diverse annet symbolsk knask paa veggene, og det ble et fint avbrekk i den kjedelige ventetiden. Foerst fire timer etter at vi ankom Ollantaytambo var noen av baererne paa plass, og vi kunne kjoere til km. 82.



I et tradisjonelt Inkahus. Legg merke til hodeskallene paa vegghyllen...

Vel framme laget baererne til en nydelig 3-retters lunsj til oss, og de var (nesten) tilgitt. Vi fikk hvitloeksbroed og avokado med roedloek i sennepssaus til forrett, deretter en herlig suppe, og saa hovedrett med kyllinglaar, tomatsalat, groennsaker og ris. Etterpaa var det tid for obligatorisk Coca-te - te med blader fra Cocatreet. Dette er hoeydesykemedisin som ogsaa virker forebyggende.

Herlig forrett!

Gode og mette var vi klare for aa krysse Urubambaelven og starte turen vaar kloken 13:30. Til tross for at vi var fire timer forsinket, lovet Maria oss at vi skulle naa fram til campen innen det ble moerkt. Rolig gikk vi avgaarde - med ryggsekker, soveposer og liggeunderlag pakket paa oss. Noe uvant i begynnelsen, og nakkemuslene fikk fort kjenne det, men dette gikk seg heldigvis til etterhvert.

Vi fikk tidlig nydelig utsikt

Vi hadde flere stopp underveis paa den forholdsvis slakke oppstigningen denne foerste dagen. Maria - som var foedt og oppvokst i selveste Amazonas - kunne det som var verdt aa vite om planter og dyr. I tilegg hadde hun bred kunnskap om Inkaene og Inkarikets historie, og det var virkelig interessant aa foelge med paa henne fortelle med iver og engasjement.

Maria forteller ivrig ved ruinene Huillca Raccay

I 17:30-tiden var vi framme ved Huayllabamba og den foerste campsiten vaar. Det var herlig aa faa vasket seg, plastret haelene og tatt paa seg varme klaer. Plutselig senket moerket seg og avsloerte en himmel full av stjerner over oss. Vi lente oss tilbake i gresset og noet stillheten og det flotte synet.

Det oppsto irritasjon og engstelse i gruppen da det var middagstid og flere av baererne, samt kokken, ennaa ikke hadde dukket opp. Spesielt ille var det for de danske jentene som hadde egne baerere til aa baere all bagasjen sin - inklusiv soveposer og liggeunderlag. Tenk om baererne ikke dukket opp? Maria, stakkars, var stresset og proevde aa gjoere det beste ut av situasjonen ved aa laane noe spaghetti og ketchup fra en av de andre turlederne paa plassen. Hun kokte sammen et enkelt maaltid til oss, men det var ikke det helt store sammenlignet med den herlige lunsjen. Heldigvis, like foer vi skulle legge oss dukket gjengen opp, og laget deilig suppe til oss foer vi kroep i soveposene vaare. Det hadde vaert en lang dag med enkelte ubehagelige overraskelser, og det var en sliten gjeng som omsider sovnet i tomannsteltene sine...



Baererne endelig paa plass! Introduksjon om morgenen, dag 2

DAG 2

Klokken 05:00 ble vi vekket av en uforskammet vaaken baerer, som "banket" paa teltet vaart med rykende varm Coca-te. Det var paa tide aa staa opp og pakke sammen. En halvtime senere var vi paa plass i frokostteltet, til nystekte pannekaker md sjokoladesaus paa. Broed, syltetoey, kaffe og te sto ogsaa paa bordet. Etter aa ha spist oss mette, var vi klare for den toeffeste dagen: Vi skulle stige rundt 800 meter, til turens foerste pass og hoeyeste punkt; The Dead Woman´s Pass (4215 moh.).

Velfortjent pause i solen :o)

Vi hadde flere pauser underveis, og gikk i vaart eget tempo. Maria var blitt syk, og hadde en ekstremt toeff tur aa gaa fra campen til det hoeye passet. Foer det siste, bratteste partiet, ble vi moett av baererne som hadde laget en herlig snacksstasjon til oss. Her fikk vi Coca-te, popcorn og kjeks, for aa ha litt ekstra energi innabords foer vi skulle bestige den doede kvinnens pass. Vaeret var straalende, og vi rullet ut liggeunderlaget og slengte oss nedpaa alle fire. Herlig!

Warmiwañuska, bedre kjent som The Dead Woman´s Pass, 4215 moh.

Yes!! Vi klarte det! The Dead Woman´s Pass

Nyladet paa popcorn og Coca-te, var vi klare for aa naa toppen. Til tross for ny energi innabords, sneglet vi oss oppover paa en puls paa minst 180, og det var en fantastisk foelelse aa kunne sette bena paa toppen og skue utover dalen under oss. Naa var det klemming og  fotosession - og tid for enda mer snacks. Deretter bar det 700 meter nedover paa andre siden av passet, et bratt parti med hoeye trappetrinn som ga melkesyre i beina. Vel nede ankom vi campsite nummer to, Paqaymayu. Det var ennaa tidlig paa dag, og etter deilig lunsj og noedvendig uttoeying, sovnet de fleste i teltene sine. Det var godt med en lunsjlur. Da vi vaaknet igjen, var det tid for kaffe, te og kortspill, foer en ny 3-retters middag i 19-tiden. Igjen fikk vi deilig suppe til forrett, oerret, groennsaker og cous-cous til hovedrett, og varme, hermetiserte epler til dessert. Etter en ny runde kortspill etter middag, la vi oss til aa sove i 22-tiden.

Paa campen Paqaymayu

DAG 3
Nok en gang var det tidlig opp, pakke sammen og spise frokost, foer vi skulle begi oss ut paa den lengste marsjen vaar. Denne gangen skulle vi gaa 16 kilometer, men med utallige stopp paa arkeologiske steder underveis.

Ruinene Runkurakay (nede t.h.) med magisk utsikt

Etter cirka en halvtimes jevn stigning fra campsiten, kom vi til de interessante ruinene Runkurakay, et stykke nedenfor det andre passet med samme navn. Disse sirkulaere ruinene ble bygget som blant annet vadrerhjem for Inkaene langs den lange veien til Machu Picchu. Flere av ruinene langs Inkastien hadde nettopp denne funsjonen. Ikke saa rart - Inkaene trengte jo overnatting underveis de ogsaa. I tillegg var Runkurakay ogsaa utkikks- og kommunikasjonspost paa grunn av den fine beliggenhet, med god utsikt til The Dead Woman´s Pass.



Bratt nedstigning fra det andre passet, Runkurakay



Paa vei mot ruinene Sayaqmarka

Etter en liten times gange videre oppover, kom vi til selve passet Runkurakay (3950 moh). Her hadde vi fin utsikt over snoedekte Cordillera Vilcabamba. Herfra gikk ferden videre nedover til ruinfortet Sayaqmarka. Vi tok av oss sekkene og gikk alle trappetrinnene opp til det gamle fortet. Her fikk vi hoere sjokkerende historier om menneskeskjelett som hadde blitt funnet nedenfor ruinemurene - angivelig etter aa ha blitt lempet over muren som foelger aa ha brutt en av de tre Inkalovene: Du skal ikke vaere lat, ikke stjele og ikke tale usant.


Sayaqmarka. Loepende kriger i profil



Vakre blomster langs ruten



Inkatunnel i fjellet

Etter en spennende omvisning fortsatte turen vaar i nytt landskap. Naa beveget vi oss inn i frodig taakeskog, med bambus, eucalyptus, orkideer og andre nydelige vekster. Stien gikk for det neste uten opp- eller nedstigning, noe som var herlig til en forandring. Plutselig aapenbarte det seg en steintunnel som var hogd ut i fjellet foran oss. Hadde ikke Inkaene laget denne tunnelen, hadde det vaert umulig aa ta seg rundt fjellet her. Et stykke videre kom vi til det tredje passet paa 3670 moh. Herfra gikk veien videre til de utrolige ruinene Phuyupatamarka - "Byen over Skyene". Her kunne vi se fem smaa steinbad, som har konstant rennende regnvann i regntiden. Fra Phuyupatamarka hadde vi fantastisk utsikt over Urubambadalen og det snoedekte fjellet Salcantay. Naa var det igjen tid for bratt nedstigning, og naa snakket vi flere ganger saa langt som forrige gang - og med flere ganger saa mange trappetrinn.



Pass nummer tre



Phuyupatamarka



Utsikt fra Phuyupatamarka

Etter et par timer naadde vi Wiñay Wayna - "Evig Ung", en imponerende ruindel med enorme jordbruksterasser (kjempedigre "trappetrinn"). Her var det ogsaa steinbad med hele 19 kilder, og i regntiden kan man visstnok se en foss her - med vann som renner helt fra Phuyupatamarka. Wiñay Wayna var trolig brukt som vaske-, rense- og hvilested foer man ankom Machu Picchu, siden det kun er to timers gange unna ruinbyen. Det var nettopp det det var for oss ogsaa - da det var her den tredje campen befant seg. Wiñay Wayna er den stoerste og travleste av alle campene, da de som gaar todagers turen til Machu Picchu ogsaa overnatter her. Da vi tok turen ned til hovedomraadet, likte vi absolutt ikke det vi saa: Et stort lokale spilte hoey discomusikk, en bar solgte oel og det krydde av folk her. Ikke helt passende langt oppe i fjellheimen spoer du oss! Men - teknologien lenge leve - vi fikk faktisk ladet videokameraet vaart som var helt tomt for stroem. Vi beveget oss imidlertid fort opp igjen til teltomraadet vaart, en fem-ti minutters gange unna braaket. Her skulle vi ta avskjed med baererne vaare, etter at de hadde laget et skikkelig festmaaltid for oss - med kake og det hele. Det ble en koselig avslutning paa en lang og fin dag, og vi gikk tidlig til sengs i teltene vaare da vi maatte staa grusomt tidlig opp neste morgen.

Baererne slapper av ved Phuyupatamarka. Wiñay Wayna mellom traerne i bakgrunnen

De imponerende ruinene Wiñay Wayna

DAG 4
03:30 ble vi vekket for den aller siste frokosten paa turen. Grunnen var at baererne maatte rekke "baerertoget" tilbake til Cuzco. Etter frokost sto vi i endeloes toalettkoe ved hovedbygningen paa campen, foer det var tid for nok en koe mens vi ventet paa at porten til siste del av turen skulle aapnes. Naa fikk vi virkelig foele paa det aa gaa i koe, men heldigvis var vi langt framme i koen. To timer gikk vi paa sti med frodig vegetasjon paa alle kanter, og en fantastisk utsikt over soloppgangen bak spisse fjelltopper. Saa var vi der: Intipunku - Solporten - var foran oss, og vi fikk det foerste spektakulaere synet av Machu Picchu. Selv om v var slitne, var det et utrolig oeyeblikk aa skue over den gamle Inkabyen som var delvis innhyllet i morgentaake. Etter en liten fotosession, bar det nedover mot inngangen til selve byen.

Soloppgang paa vei til Machu Picchu

Det foerste synet av Machu Picchu

Det var med blandete foelelser vi steg inn paa ruinomraadet Machu Picchu. Det krydde av turister paa alle kanter, og vi ble staaende i koe overalt - blant fisefine, parfymerte damer og brautende amerikanere. De pustet og peste i den lille trappen fra bussholdeplassen og opp til ruinene, og vi tenkte vaart da ja... Med unntak av et par i turfoelge som var daarlig og maatte hvile seg ved inngangen, ble resten av gjengen med Maria paa en guidet omvisning inne paa omraadet. Det var en spennende og interessant rundtur, men vi var usannsynlig troette hele gjengen, og ble enige om at vi skulle lese oss opp paa all fakta om selve Machu Picchu og de ulike byggverkene i ettertid. For dem som er interessert i mer fakta, besoek Wikipedia.

Det klassiske postkortmotivet

Konklusjonen vaar er at hoeydepunktet har vaert selve turen i seg selv - med storslaatt natur, interessante Inkaruiner og godt selskap. Selve Machu Picchu var paa alle maater rosinen i poelsen - en spektakulaer Inkaby som helt fortjent er av verdens syv nye underverker. Boer oppleves en eller annen gang, og er du i form til det: Gaa Inkastien - det var fantastisk!