Den utrolige Inkastien til Machu Picchu

Tirsdag 4. oktober var vi klare for et av hoeydepunktene paa reisen vaar: Den fire dager lange turen langs Inkaindianernes fjellstier til ruinbyen Machu Picchu.

Soloppgang over Andesfjellene

Inkastien snor seg 43 kilometer gjennom de peruvianske Andesfjellene, hvor man i tillegg til spektakulaere fjelltopper ogsaa har utsikt over Amazonasregnskogen og den hellige dalen hvor Urubambaelven renner. Selv om 43 kilometer ikke hoeres saa langt ut, saa foeles det definitivt lenger - tatt i betraktning at man gaar i en hoeyde paa mellom 3-4000 moh. Tre pass passeres foer man naar Machu Picchu den fjerde dagen, og det er mye opp- og nedstigning underveis.

En nydelig fjellorkidé

Det er ikke bare hoeyden som kan ta pusten fra en langs Inkastien, men ogsaa det fantastiske landskapet man til en hver tid omgir seg med. Alt fra taakeskog med orkideer, kolibrier og blomstrende kaktuser, til beitende hjort og sylskarpe, snoedekte topper paa over 6000 meters hoeyde. I tillegg ligger spennende Inkaruiner spredd over hele ruten.

Ruinene Huillca Raccay, dag 1

DAG 1
Klokken 05:30 denne tirsdags morgenen ble vi hentet av guiden vaar Maria, og moette resten av turfoelget vaart i minibussen som skulle kjoere oss til startstedet Piscacucho, eller km. 82 som det helst blir kalt. Dette fordi det ligger ved 82 kilometersmerket langs jernbanen fra Cuzco til Aguas Calientes/Machu Picchu by.
Foruten Jarles foreldre og oss to, besto reisefoelget av det finske paret Anna og Mika, samt de danske jentene Mona og Rikke.

Klar til avmarsj! F.v: Mika, Anna, Rikke, Mona, Jarle, Anette, Gunnbjoerg og Arne

 Etter noen timers kjoering, stoppet vi i den lille landsbyen Ollantaytambo. Her skulle vi  har en 3o minutters pause hvor vi kunne spise frokost og kjoepe det siste noedvendige foer turen. Vi fire bestilte pannekaker, og det varte og rakk foer de kom paa bordet. Da maten endelig kom, hadde vi mindre enn fem minutter igjen av pausen vaar, og vi hev i oss maten for ikke aa vaere dem alle maatte vente paa. Vel inne i minibussen ble vi imidlertid sittende en god stund uten at noe skjedde. Saa fikk vi vite at baererne vaare var forsinket og at vi maatte vente en halvtime ekstra. Da de ikke dukket opp etter den ekstra halvtimen, tok Maria oss med paa en guidet tur i Ollantaytambo. Vi fikk blant annet se et trasisjonelt Inkahus - med hodeskaller og diverse annet symbolsk knask paa veggene, og det ble et fint avbrekk i den kjedelige ventetiden. Foerst fire timer etter at vi ankom Ollantaytambo var noen av baererne paa plass, og vi kunne kjoere til km. 82.



I et tradisjonelt Inkahus. Legg merke til hodeskallene paa vegghyllen...

Vel framme laget baererne til en nydelig 3-retters lunsj til oss, og de var (nesten) tilgitt. Vi fikk hvitloeksbroed og avokado med roedloek i sennepssaus til forrett, deretter en herlig suppe, og saa hovedrett med kyllinglaar, tomatsalat, groennsaker og ris. Etterpaa var det tid for obligatorisk Coca-te - te med blader fra Cocatreet. Dette er hoeydesykemedisin som ogsaa virker forebyggende.

Herlig forrett!

Gode og mette var vi klare for aa krysse Urubambaelven og starte turen vaar kloken 13:30. Til tross for at vi var fire timer forsinket, lovet Maria oss at vi skulle naa fram til campen innen det ble moerkt. Rolig gikk vi avgaarde - med ryggsekker, soveposer og liggeunderlag pakket paa oss. Noe uvant i begynnelsen, og nakkemuslene fikk fort kjenne det, men dette gikk seg heldigvis til etterhvert.

Vi fikk tidlig nydelig utsikt

Vi hadde flere stopp underveis paa den forholdsvis slakke oppstigningen denne foerste dagen. Maria - som var foedt og oppvokst i selveste Amazonas - kunne det som var verdt aa vite om planter og dyr. I tilegg hadde hun bred kunnskap om Inkaene og Inkarikets historie, og det var virkelig interessant aa foelge med paa henne fortelle med iver og engasjement.

Maria forteller ivrig ved ruinene Huillca Raccay

I 17:30-tiden var vi framme ved Huayllabamba og den foerste campsiten vaar. Det var herlig aa faa vasket seg, plastret haelene og tatt paa seg varme klaer. Plutselig senket moerket seg og avsloerte en himmel full av stjerner over oss. Vi lente oss tilbake i gresset og noet stillheten og det flotte synet.

Det oppsto irritasjon og engstelse i gruppen da det var middagstid og flere av baererne, samt kokken, ennaa ikke hadde dukket opp. Spesielt ille var det for de danske jentene som hadde egne baerere til aa baere all bagasjen sin - inklusiv soveposer og liggeunderlag. Tenk om baererne ikke dukket opp? Maria, stakkars, var stresset og proevde aa gjoere det beste ut av situasjonen ved aa laane noe spaghetti og ketchup fra en av de andre turlederne paa plassen. Hun kokte sammen et enkelt maaltid til oss, men det var ikke det helt store sammenlignet med den herlige lunsjen. Heldigvis, like foer vi skulle legge oss dukket gjengen opp, og laget deilig suppe til oss foer vi kroep i soveposene vaare. Det hadde vaert en lang dag med enkelte ubehagelige overraskelser, og det var en sliten gjeng som omsider sovnet i tomannsteltene sine...



Baererne endelig paa plass! Introduksjon om morgenen, dag 2

DAG 2

Klokken 05:00 ble vi vekket av en uforskammet vaaken baerer, som "banket" paa teltet vaart med rykende varm Coca-te. Det var paa tide aa staa opp og pakke sammen. En halvtime senere var vi paa plass i frokostteltet, til nystekte pannekaker md sjokoladesaus paa. Broed, syltetoey, kaffe og te sto ogsaa paa bordet. Etter aa ha spist oss mette, var vi klare for den toeffeste dagen: Vi skulle stige rundt 800 meter, til turens foerste pass og hoeyeste punkt; The Dead Woman´s Pass (4215 moh.).

Velfortjent pause i solen :o)

Vi hadde flere pauser underveis, og gikk i vaart eget tempo. Maria var blitt syk, og hadde en ekstremt toeff tur aa gaa fra campen til det hoeye passet. Foer det siste, bratteste partiet, ble vi moett av baererne som hadde laget en herlig snacksstasjon til oss. Her fikk vi Coca-te, popcorn og kjeks, for aa ha litt ekstra energi innabords foer vi skulle bestige den doede kvinnens pass. Vaeret var straalende, og vi rullet ut liggeunderlaget og slengte oss nedpaa alle fire. Herlig!

Warmiwañuska, bedre kjent som The Dead Woman´s Pass, 4215 moh.

Yes!! Vi klarte det! The Dead Woman´s Pass

Nyladet paa popcorn og Coca-te, var vi klare for aa naa toppen. Til tross for ny energi innabords, sneglet vi oss oppover paa en puls paa minst 180, og det var en fantastisk foelelse aa kunne sette bena paa toppen og skue utover dalen under oss. Naa var det klemming og  fotosession - og tid for enda mer snacks. Deretter bar det 700 meter nedover paa andre siden av passet, et bratt parti med hoeye trappetrinn som ga melkesyre i beina. Vel nede ankom vi campsite nummer to, Paqaymayu. Det var ennaa tidlig paa dag, og etter deilig lunsj og noedvendig uttoeying, sovnet de fleste i teltene sine. Det var godt med en lunsjlur. Da vi vaaknet igjen, var det tid for kaffe, te og kortspill, foer en ny 3-retters middag i 19-tiden. Igjen fikk vi deilig suppe til forrett, oerret, groennsaker og cous-cous til hovedrett, og varme, hermetiserte epler til dessert. Etter en ny runde kortspill etter middag, la vi oss til aa sove i 22-tiden.

Paa campen Paqaymayu

DAG 3
Nok en gang var det tidlig opp, pakke sammen og spise frokost, foer vi skulle begi oss ut paa den lengste marsjen vaar. Denne gangen skulle vi gaa 16 kilometer, men med utallige stopp paa arkeologiske steder underveis.

Ruinene Runkurakay (nede t.h.) med magisk utsikt

Etter cirka en halvtimes jevn stigning fra campsiten, kom vi til de interessante ruinene Runkurakay, et stykke nedenfor det andre passet med samme navn. Disse sirkulaere ruinene ble bygget som blant annet vadrerhjem for Inkaene langs den lange veien til Machu Picchu. Flere av ruinene langs Inkastien hadde nettopp denne funsjonen. Ikke saa rart - Inkaene trengte jo overnatting underveis de ogsaa. I tillegg var Runkurakay ogsaa utkikks- og kommunikasjonspost paa grunn av den fine beliggenhet, med god utsikt til The Dead Woman´s Pass.



Bratt nedstigning fra det andre passet, Runkurakay



Paa vei mot ruinene Sayaqmarka

Etter en liten times gange videre oppover, kom vi til selve passet Runkurakay (3950 moh). Her hadde vi fin utsikt over snoedekte Cordillera Vilcabamba. Herfra gikk ferden videre nedover til ruinfortet Sayaqmarka. Vi tok av oss sekkene og gikk alle trappetrinnene opp til det gamle fortet. Her fikk vi hoere sjokkerende historier om menneskeskjelett som hadde blitt funnet nedenfor ruinemurene - angivelig etter aa ha blitt lempet over muren som foelger aa ha brutt en av de tre Inkalovene: Du skal ikke vaere lat, ikke stjele og ikke tale usant.


Sayaqmarka. Loepende kriger i profil



Vakre blomster langs ruten



Inkatunnel i fjellet

Etter en spennende omvisning fortsatte turen vaar i nytt landskap. Naa beveget vi oss inn i frodig taakeskog, med bambus, eucalyptus, orkideer og andre nydelige vekster. Stien gikk for det neste uten opp- eller nedstigning, noe som var herlig til en forandring. Plutselig aapenbarte det seg en steintunnel som var hogd ut i fjellet foran oss. Hadde ikke Inkaene laget denne tunnelen, hadde det vaert umulig aa ta seg rundt fjellet her. Et stykke videre kom vi til det tredje passet paa 3670 moh. Herfra gikk veien videre til de utrolige ruinene Phuyupatamarka - "Byen over Skyene". Her kunne vi se fem smaa steinbad, som har konstant rennende regnvann i regntiden. Fra Phuyupatamarka hadde vi fantastisk utsikt over Urubambadalen og det snoedekte fjellet Salcantay. Naa var det igjen tid for bratt nedstigning, og naa snakket vi flere ganger saa langt som forrige gang - og med flere ganger saa mange trappetrinn.



Pass nummer tre



Phuyupatamarka



Utsikt fra Phuyupatamarka

Etter et par timer naadde vi Wiñay Wayna - "Evig Ung", en imponerende ruindel med enorme jordbruksterasser (kjempedigre "trappetrinn"). Her var det ogsaa steinbad med hele 19 kilder, og i regntiden kan man visstnok se en foss her - med vann som renner helt fra Phuyupatamarka. Wiñay Wayna var trolig brukt som vaske-, rense- og hvilested foer man ankom Machu Picchu, siden det kun er to timers gange unna ruinbyen. Det var nettopp det det var for oss ogsaa - da det var her den tredje campen befant seg. Wiñay Wayna er den stoerste og travleste av alle campene, da de som gaar todagers turen til Machu Picchu ogsaa overnatter her. Da vi tok turen ned til hovedomraadet, likte vi absolutt ikke det vi saa: Et stort lokale spilte hoey discomusikk, en bar solgte oel og det krydde av folk her. Ikke helt passende langt oppe i fjellheimen spoer du oss! Men - teknologien lenge leve - vi fikk faktisk ladet videokameraet vaart som var helt tomt for stroem. Vi beveget oss imidlertid fort opp igjen til teltomraadet vaart, en fem-ti minutters gange unna braaket. Her skulle vi ta avskjed med baererne vaare, etter at de hadde laget et skikkelig festmaaltid for oss - med kake og det hele. Det ble en koselig avslutning paa en lang og fin dag, og vi gikk tidlig til sengs i teltene vaare da vi maatte staa grusomt tidlig opp neste morgen.

Baererne slapper av ved Phuyupatamarka. Wiñay Wayna mellom traerne i bakgrunnen

De imponerende ruinene Wiñay Wayna

DAG 4
03:30 ble vi vekket for den aller siste frokosten paa turen. Grunnen var at baererne maatte rekke "baerertoget" tilbake til Cuzco. Etter frokost sto vi i endeloes toalettkoe ved hovedbygningen paa campen, foer det var tid for nok en koe mens vi ventet paa at porten til siste del av turen skulle aapnes. Naa fikk vi virkelig foele paa det aa gaa i koe, men heldigvis var vi langt framme i koen. To timer gikk vi paa sti med frodig vegetasjon paa alle kanter, og en fantastisk utsikt over soloppgangen bak spisse fjelltopper. Saa var vi der: Intipunku - Solporten - var foran oss, og vi fikk det foerste spektakulaere synet av Machu Picchu. Selv om v var slitne, var det et utrolig oeyeblikk aa skue over den gamle Inkabyen som var delvis innhyllet i morgentaake. Etter en liten fotosession, bar det nedover mot inngangen til selve byen.

Soloppgang paa vei til Machu Picchu

Det foerste synet av Machu Picchu

Det var med blandete foelelser vi steg inn paa ruinomraadet Machu Picchu. Det krydde av turister paa alle kanter, og vi ble staaende i koe overalt - blant fisefine, parfymerte damer og brautende amerikanere. De pustet og peste i den lille trappen fra bussholdeplassen og opp til ruinene, og vi tenkte vaart da ja... Med unntak av et par i turfoelge som var daarlig og maatte hvile seg ved inngangen, ble resten av gjengen med Maria paa en guidet omvisning inne paa omraadet. Det var en spennende og interessant rundtur, men vi var usannsynlig troette hele gjengen, og ble enige om at vi skulle lese oss opp paa all fakta om selve Machu Picchu og de ulike byggverkene i ettertid. For dem som er interessert i mer fakta, besoek Wikipedia.

Det klassiske postkortmotivet

Konklusjonen vaar er at hoeydepunktet har vaert selve turen i seg selv - med storslaatt natur, interessante Inkaruiner og godt selskap. Selve Machu Picchu var paa alle maater rosinen i poelsen - en spektakulaer Inkaby som helt fortjent er av verdens syv nye underverker. Boer oppleves en eller annen gang, og er du i form til det: Gaa Inkastien - det var fantastisk!