Bocas del Toro

Tirsdag 14. september, forlot vi vulkanoeyen Ometepe og Nicaragua, med nesen mot Panama og oeygruppen Bocas del Toro. Vi brukte to dager paa aa busse oss gjennom Costa Rica, og overnattet kun en natt i dette landet som mange har som favorittreisemaal. Nettopp det var ogsaa en av grunnene til at vi droppet Costa Rica: Masseturisme og et prisnivaa langt over de andre landene i Mellom-Amerika. Den ene natten vi hadde i Costa Rica, var i hovedstaden, San José, paa et usjarmerende og uhyre lite hostellrom paa en busstasjon i den farligste bydelen. Med paafoelgende frokost paa en fyllikbar, fikk vi gjerne ikke det riktige inntrykket av landet med den rike kysten.

Paa vei til Bocas og Isla Colón

Onsdag 15. september, krysset vi grensen mellom Costa Rica og Panama ved den karibiske kysten. Vi skulle til oeygruppen Bocas del Toro for aa slappe av i det vi hadde hoert skulle vaere rene paradiset. Vi skjoente fort at paradisisk var aa ta litt hardt i, da hovedoeyen Colón stort sett besto av hoteller, barer og butikker. For aa komme til stranden, maatte man ta taxi. Vi tilbrakte en natt paa hostell Calypso, og morgenen etter moette vi igjen det tyske paret som vi hadde truffet i Lanquín, Guatemala (en liten verden!). De raadet oss til aa dra til nabooeyen Bastimentos, hvor det var en helt annen verden, med kun en liten naerbutikk, et par spisesteder og masser av karibisk sjarm.

Den koselige kapteinen paa vei til Bastimentos

Etter en legesjekk hvor Jarle fikk bekreftet at oeret var blitt mye bedre, kastet vi oss i en liten baat til Isla Bastimentos. Etter ti minutter til vanns, gikk vi i land paa den lille, rolige oeyen. Her sto det slitte, men sjarmerende smaa hus paa stolper i sjoen, og ungene lekte i den eneste gaten som fantes, en gangvei av betong. Ingen biler her med andre ord. Folk satt paa trappene og pratet en unik blanding av spansk, engelsk og kreolsk, kalt Guari-Guari, og stemningen var veldig laidback.

Isla Bastimentos (de gule bygningene i bakgrunnen er hostellet)

En sti foerte opp i skraaningen til hostell Bastimentos. Her sjekket vi inn, og fikk vaart eget rom til 15 dollar natten. Etter aa ha innkvartert oss, spiste vi en karibisk fiskemiddag paa uterestauranten Roots, som hadde perfekt beliggenhet ute paa en pir. Her traff vi ogsaa den spanske slange- og froskeeksperten Cesar, som bodde paa samme hostell som oss. Da vi gikk hjem for aa legge oss, hentet Cesar lommelykten sin og gikk ut i skogen for aa lete etter frosker og slanger!

"Slangemannen" Cesar

Den mindre erfarne "slangedamen" Anette

Neste morgen plasket regnet ned, men da det lettet i tolvtiden, tok vi paa oss badetoey og solide sandaler, for naa ville vi gaa til stranden. For aa komme oss dit, maatte vi gaa cirka 20 minutter paa en sti gjennom regnskogen som dekker mesteparten av oeyen. Da vi kom ut fra jungelen, svette og skitne, aapenbarte havet seg med heftige boelger som slo innover den langstrakte stranden. Vi hadde stranden mer eller mindre helt for oss selv, men de voldsomme boelgene gjorde svoemmingen litt vanskelig. Uansett var det herlig aa endelig bade i sjoen igjen!

Boelger paa Wizzard Beach

Om ettermiddagen kom "slangemannen" Cesar og spurte om vi ville vaere med ut i skogen for aa se paa en slange han hadde funnet natten i forveien. Tidligere paa dagen hadde han fortalt Anette om slangen, og at han hadde den i en sekk. Anette syntes det hoertes rart ut at slangen skulle ligge over et halvt doegn i en sekk i skogen, men tenkte ikke noe mer over det. Et spansk par ble med oss for aa se paa den ufarlige slangen som Cesar ville ta bilder av i dagslys (han tar profesjonelle bilder av slanger og frosker). Etter ti minutters gange kom vi til en lysning i skogen. Cesar tok av seg sekken sin, og vi ventet spent paa at han skulle vise oss hvor han hadde gjemt slangen. Sjokkert kunne vi konstatere at slangen slett ikke var gjemt i skogen, men derimot i ryggsekken han hadde hatt paa ryggen hele tiden! Han hadde altsaa oppbevart den meterlange, sorte slangen i sekken sin pa hostellet siden natten i forveien!

Slangen i sekken

Slangen var ganske rolig, og i foelge Cesar totalt ufarlig. Etter aa ha fatt akkurat dét bekreftet et par-tre ganger, fikk Anette holde slangen. Jarle derimot, kunne styre sin begeistring. I begynnelsen var det litt skummelt, men andre gangen Anette holdt den, var den ekstremt rolig og "toeyelig". Etter en liten fotosession, fikk Anette slippe slangen loes i buskene, og vi gikk tilbake til hotellet. Kvelden tilbrakte vi med aa male hjemmelagde postkort sammen med en gjeng fra blant annet Tyskland og Sveits.

I det kreative hjoernet

Dagen etter bestemte vi oss for aa gaa til en strand som laa enda lenger borte enn den vi besoekte dagen i forveien. Vi maatte foerst gaa de 20 minuttene gjennom skogen til den foerste stranden, gaa til enden av denne, for saa aa gaa gjennom en ny skog et kvarters tid. Den nye stranden vi kom til, Red Frog Beach, var baade roligere og finere enn gaarsdagens Wizzard Beach. Men - her var ogsaa betydelig flere turister. Paa denne stranden som tilsynelatende laa avsides til ved jungelen, var det nemlig satt opp en bar, flere solstoler og parasoller. Da vi kom naermere, saa vi at det var laget en vei gjennom jungelen, og at et selskap var i gang med aa bygge en stor resort her. Ganske trist, da vi tidligere har lest om de lokales kamp for aa forhindre utbygging, og bevare oeyen i dens uroerte prakt.

Paa vei til Red Frog Beach

Etter aa ha gaatt forbi turiststranden og vandret et par hundre meter paa tilrettelagt grusvei, gikk vi ned en sti som foerte til en uroert, oede strand. Denne hadde vi helt for oss selv, og vi solte oss, badet og snorklet noen timer, til himmelen skyet over og regnet plasket ned. Halvannen time senere ankom vi hostellet igjen - rimelig vaate, men fornoeyde etter en kjekk dag. Regnet ga seg ikke, og vi dro fra Bastimentos og Bocas del Toro neste morgen.

Avslapping paa hostellet

Alt i alt en grei tur, men vi kan vel si oss enige i at Bocas er noe oppskrytt etter hva vi erfarte.