Surfing og avslapping i rolige Canoa

Klokken 07:00 om morgenen torsdag 21. oktober, ankom vi Ecuadors kyst og den lille fiskelandsbyen Canoa. Etter aa ha tilbrakt natten paa en sterkt saapestinkende og rallykjoerende buss, var det fantastisk aa sette bena paa bakken og trekke inn frisk sjoeluft - enda saa troette vi var. Hostel Olmito var allerede reservert, og vi kroep under lakenet saa fort vi hadde faatt noekkelen til den koselige bambushytten vaar. Da vi vaaknet igjen i 10-11-tiden, foelte vi at vi allerede hadde vaert en dag i Canoa. Til tross for at vi naa var ved kysten, var det ikke spesielt varmt i luften, men t-skjorte og lang shorts gikk til noed. I motsetning til Quito som hadde mye sol, men kald luft og regn innimellom, var her konstant overskyet paa denne tiden av aaret ble vi fortalt. Noe skuffende for oss som hadde sett for oss strandliv med soling og bading igjen.

Hovedgaten i Canoa

Vi ruslet bort til kafé/pub/surfesjappen Surf Shack, og bestilte en god frokost med omelett, hjemmelaget broed og Nutella. De svenske eierne ga oss et pakketilbud paa surfeundervisning, men vi ville sjekke litt rundt foer vi bestemte oss. Vi brukte dagen til aa sjekke rom og priser paa de andre hostellene i omraadet, da Olmito kun hadde én annen gjest, noe som var litt stusselig for oss som ville bli kjent med nye folk. Paa Bambú var det trivelig, men litt dyrt, og paa La Vista var det baade dyrt og folketomt. Saa kom vi til Coco Loco som hadde billige rom, hyggelige eiere og flere gjester. Her reserverte vi rom for morgendagen, og spiste ogsaa en deilig middag med fantastisk sjokoladekake til dessert.

Koselige Coco Loco

Loerdag sjekket vi inn paa Coco Loco, og her fikk vi ogsaa et enda bedre tilbud paa surfeundervisning - hvor vi ogsaa kunne bruke brettene hele dagen. Vi takket ja til dette, og ble enige om aa moete instruktoeren i 10-11-tiden neste morgen. Etter frokost tok vi oss en tur langs stranden og pluket skjell og saa paa surferne. Boelgene var ganske kraftige, men vi dristet os likevel til aa ta et bad om ettermiddagen. En forfriskende opplevelse! Vannet var ikke saa veldig kaldt, men det var verre aa gaa paa land igjen. Det foeltes ekstra godt aa loepe over veien til hostellet og ta en varm og god dusj etter boelgebadingen. Naa var vi klare for loerdagskvelden.

Til tross for lavsesong, klarte de lokale aa lage bra med liv i Canoa i helgene, og denne loerdagen var intet unntak. Strandbarene proevde aa overgaa hverandre i antall decibel paa musikkanleggene, og det ble pumpet ut latinorytmer og discomusikk fra utallige hoeyttalere. Vi gikk til Bambú og spiste pannekakepizza og tok noen pils. Etterpaa gikk vi tilbake til Coco Loco hvor det var litt folk som vi ble sittende aa prate med en stund foer vi gikk aa la oss.

Paa Bambu hostell og restaurant

Dagen etter var det klart for jomfrusurfing for begge to. Klokken 10 var vi klare og hadde spist hjemmelaget frokost, men surfeinstruktoeren dukket ikke opp. Da klokken var blitt 12 gadd vi ikke vente lenger, og dro heller paa internettkafé for aa skrive blogg. Om ettermiddagen hadde vi klart aa lage en ny avtale om surfing neste morgen, saa naa var det bare aa krysse fingrene.

Mandag morgen var heldigvis instruktoeren vaar, Carlos, paa plass klokken 10. Vi fikk hver vaar rash guard (genser for "beskyttelse") og hvert vaart brett, og saa bar det ned paa stranden. Foerst var det toerrtrening for aa oeve paa plassering paa brettet og hvordan reise seg opp. Etter 5-10 minutter var vi klare for boelgene. Instruktoeren skulle foelge en av oss om gangen, mens den andre ventet.

Paa vei opp... litt seint!

 Anette var foerst ut. Hun laa paa magen paa brettet mens Carlos styrte henne over hoeye boelger  for aa komme langt nok ut. Saa var det tid for aa snu brettet mot stranden, for naa hadde Carlos spottet en bra boelge. Listo (klar)?, spurte Carlos, og sendte Anette avgaarde med boelgen foer hun fikk tenkt seg om. Det gikk fort, og det var i grunnen ganske goey aa fyke avgaarde paa magen. Foer Anette fikk tid til aa tenke paa aa komme seg opp i staaende, var boelgen ferdig. Neste gang gikk det imidlertid mye bedre, og Anette klarte faktisk aa staa oppreist i noen sekunder.

Padle padle padle padle!

Saa var det Jarles tur. Foerste gangen gikk det akkurat som med Anette: Jarle surfet avgaarde paa magen. Paa tredje forsoek klarte ogsaa Jarle aa reise seg opp, men da bena sto for tett sammen og for langt bak paa brettet, ble det bare med forsoeket. Etter et par forsoek til, fant han imidlertid riktig plassering og klarte aa staa han ogsaa. Anette hadde begynnerflaks og klarte aa staa mange ganger (saa lenge instruktoeren sendte henne avgaarde og hun slapp aa padle selv), mens Jarle var flinkest til aa "ta" boelgene paa egenhaand. Etter timen med instruksjon proevde vi oss paa egenhaand, og vi var rimelig utslitte og forslaatte da vi gikk paa land to timer senere. Naa hadde vi i det minste faatt en smakebit paa surfing, og det var definitivt vanskeligere enn vi hadde trodd!

Vi hadde planer om aa surfe mer under Canoa-oppholdet vaart, men da dykkesenteret i Puerto Lopez kun hadde ledig dykketur dagen etter, maatte vi braatt forandre planene vaare og dra fra koselige, lille Canoa tidligere enn planlagt.

Quito del 3 - Mariscal og nyebyen

Tilbake fra Otavalo tirsdag 19. oktober, var vi klare for en ny runde i Quito. Denne gangen ville vi bo midt i senttrum av den nye bydelen Mariscal. Vi sjekket inn paa et anbefalt hostell som tidligere het Crossroads, men som naa hadde skiftet til det treffende navnet Home hostel. Det hjemmekoselige hostellet i den erverdige, gamle bygningen, ble drevet av den eksentriske og gjestfrie Johnny. I tillegg til aa drive hostell drev han ogsaa med kunstmaling, og i resepsjonen sto det et staffeli med en halvferdig, moderne versjon av Da Vincis Nattverden. Vi foelte oss straks hjemme her, og tilbrakte kvelden i de deilige saccosekkene i tv-stuen. Her saa vi paa film og spiste Ritz-kjeks med kremost.

Paa trappen utenfor hostellet. Hagen var nydelig!

Dagen etter ruslet vi rundt i Quitos gater paa jakt etter keramikk. Etter en stund kom vi til en stor markedshall med lange, smale ganger hvor de solgte alt mulig. Endelig fant vi en bod med masse flotte keramikkfat, -skaaler og -vaser. Vi endte opp med en skaal med svart bunnfarge og hvitt moenster. Deretter gikk turen til en av byens kjoepesentre for aa lete etter et billig undervannskamera. Vi skjoente fort at det ikke fantes saerlig mye billig paa dette luksussenteret, men foer vi dro videre til neste senter, maatte vi innom Cinnabon, som har verdens beste kanelboller (bortsett fra hjemmelagde saaklart).

Kanelbolle fra Cinnabon. Nam!

Det neste senteret var litt mindre eksklusivt, og her fant vi et engangskamera som taaler vann helt ned til 15 meters dyp. Det skal spares til Galapagos! Da vi var ferdige med handlerunden var det blitt middagstid. Vi spiste paa Pizza Hut, og tilbrakte kvelden med film paa hostellet.

Klar for TeleferiQo

Torsdag ble en lang dag i Quito. Vi skulle dra til kysten, og eneste bussen til Canoa gikk 23:00 - altsaa en nattbuss. Heldigvis fikk vi ha bagasjen paa hostellet og bruke hostellets fellesareal, selv om vi hadde sjekket ut. Siden vi hadde hele dagen til raadighet, bestemte vi oss for aa ta en tur med byens hovedturistattraksjon, TelefériQo. Dette er en taubane a la en stolheis med lukkede vogner som gaar opp i 4000 meters hoeyde, med en spektakulaer utsikt over Quito. Formiddagen hadde vi brukt til aa lete etter busstasjonen for aa  kjoepe nattbussbilletter, saa det var blitt sent paa ettermiddag foer vi kom oss opp i dinglevognen TelefériQo.

Turistprisen kostet akkurat det samme som gaa-forbi-koen-prisen...

I tillegg til taubanen, bestaar hele anlegget TelefériQo av en stor fornoeyelsespark, restauranter og discotek. Vi hadde lest at det kunne vaere opptil fire timers ventetid i helgene i hoeysesongen, men ettersom det verken var helg eller hoeysesong, fantes det ikke et menneske ved inngangsporten. Det var skyet og graatt i luften, og vi begynte aa tvile paa hvor mye utsikt vi egentlig kom til aa faa. Vakten som slapp oss inn i vognen kjedet seg tydeligvis og var ivrig etter aa ta bilder av oss. Siden vi var kjaerester maatte vi ogsaa kysse, fikk vi beskjed om.

Utsikt over Quito

Da det var folketomt, fikk vi vaar egen vogn, og vi hadde faktisk god utsikt over byen det foerste stykket. Etterhvert som vi kom hoeyere opp, skyet det til og begynte saa smaatt aa regne. Paa toppen kunne vi ikke se noenting. Vi tok vognen ned igjen og var enig om at dette hadde vaert en noksaa dyr affaere, men greit nok.

Stilige Bocas del Lobo

Moerket la seg over Quito, og vi gikk hele veien tilbake til sentrum. Naa var vi sultne, og bestemte oss for aa spandere paa oss en bedre middag denne siste kvelden i Quito. Vi gikk til abefalte Bocas del Lobo og spiste nydelig mat paa denne stilige restauranten. Jarle bestilte pepperbiff, mens Anette hadde filet mignon i roedvinssaus. Til dessert fikk vi varm pannekake med ananas og skogsbaer. Nam! Saa var det tid for aa hente bagasjen vaar og sette oss paa bussen for en syvtimers tur fra storbyen til kysten.

Quito er en enormt stor og variert by, og vi hadde tre ganske saa ulike opphold her. Med unntak av sykdom, har vi hatt det ganske kjekt i Ecuadors hovedstad.

Shopping i Otavalo

Den lille landsbyen Otavalo ligger en totimers busstur nord for Quito, og er kjent for sitt loerdagsmarked. Otavalo-markedet gaar faktisk for aa vaere et av Soer-Amerikas beste marked. Etter aa ha undersoekt litt, fant vi ut at det kunne vaere vel saa lurt aa dra til Otavalo en annen ukedag enn loerdag - da det faktisk er marked der hver eneste dag. Da gaarsdagen var sengeliggende for Jarle sitt vedkommende, og det ikke ble noen Otavalo-tur med Gunnbjoerg og Arne, tok vi med oss all bagasjen vaar og satte kursen mot Otavalo soendag 17. oktober. Her tenkte vi aa bli noen dager.

En av markedsbodene i Otavalo

Paa bussen var det som paa alle andre busser - tv som viste amerikansk film dubbet til spansk. Det fantes ikke undertekst paa engelsk, men sjaafoerens hjelpegutt fant fram spansk tekst til oss, og det hjalp litt. Vi pleier ikke aa bry oss saa mye om filmene som blir vist paa bussene, men denne gangen var det faktisk en god film. Da vi ankom Otavalo busstasjon var det rundt fem minutter igjen av filmen, og Jarle maatte naermest dytte Anette ut av bussen. Anette som ikke er saerlig begeistret for lange bussturer, syntes at akkurat denne gangen kunne det godt ha tatt litt lenger tid.

Hostell Rincón del Viajero

Vel framme bestemte vi oss for aa gaa til et av de anbefalte hostellene i reiseboekene vaare, Rincón del Viajero. Her fikk vi et ok rom til en ok pris, og var fornoeyde med det. Naa var det tid for aa utforske den lille byen. Vi la merke til at flere av de lokale gikk tradisjonelt kledd. For mennene ville det si haaret i lang flette, hatt paa hodet, hvit dressbukse, damelignende sko og poncho. Til og med moderne gutter med vestlige klaer hadde haaret flettet til langt ned paa ryggen. Damene gikk med samme type sko som mennene, fin blondebluse med broderier og skjoert eller sarong. Alle saa veldig vennlige ut.

Tradisjonell Otavalo-mann

Gammel eller ung, moderne eller tradisjonell - alle menn hadde fletter!

Vi kom ned til markedsplassen og skjoente med én gang at det ikke gjorde noen verdens ting at vi ikke hadde kommet oss paa loerdagsmarkedet. Her bugnet det nemlig av alt man kunne tenke seg av kunsthaandverk. Tepper, klaer, malerier, smykker, instrumenter og mye annet sto utstilt i utallige boder. Mye var likt som i Cuzco, men det de er mest kjente for her er de vevde teppene sine i sterke farger. Vi snoket litt rundt, men bestemte oss for aa ikke kjoepe noe denne foerste dagen. Om kvelden spiste vi meksikansk mat paa en koselig, liten restaurant.

Tradisjonelle Otavalo-tepper

Mandagen tilbrakte vi med aa vandre rundt i hele den lille byen. Vi saa paa menneskene, var paa frukt- og groennsaksmarked, saa en skoleforestilling, besoekte smaa butikker og var selvfoelgelig paa det store markedet. Her kjoepte vi et par bilder, en genser, to vevde putetrekk og noen gaver. En stor del av dagen gikk ogsaa med til blogging, og da vi var ferdige med et av Panamainnleggene (ja - vi har lagt litt etter en stund!), var klokken blitt 21 og vi var skrubbsultne. Det skulle imidlertid vise seg aa bli vanskelig aa finne mat saa "sent" paa kvelden, for saa aa si hele Otavalo var stengt. Etter aa ha vandret et stykke i duskregnet, kom vi til en liten, familiedrevet kafé, og de kunne lage pasta bolognese til oss. Mette og troette en time senere, ruslet vi tilbake til hostellet og spilte litt kort foer vi la oss.

Skolepolitiet passer paa

Tirsdag var det tid for aa returnere til Quito. Vi ville nemlig oppleve den nye delen av byen foer vi skulle sette kursen mot Ecuadors kyst. Ombord i bussen fikk vi sjokk: Her ble det vist den blodigste, ekleste torturfilmen paa tv-skjermen, og det til tross for at det var barn i bussen. Anette ble fysisk kvalm og maatte se en helt annen vei. Halvannen time senere var det heldigvis slutt paa skriking og hyling, da filmen var ferdig. Etter nok en halvtime var vi paa plass igjen i Quito - etter noen koselige dager i sjarmerende Otavalo.

Kontrast mellom gammelt og moderne

Quito del 2 - Sightseeing og sykdom

Andre del av Quito-oppholdet tilbrakte vi paa hostell L'Auberge, som laa midt mellom den gamle og nye delen av byen. Her fikk vi mye rom for pengene, og det var ogsaa en koselig, sveitsisk restaurant tilknyttet hostellet.

L'Auberge og Swiss Bistro

Foerste dagen vaar paa L'Auberge var det nydelig solskinnsvaer, og vi bestemte oss for aa ta en rusletur i gamlebyen. Her saa vi flotte, erverdige bygninger, kirker og museer. Vi stoppet ved San Francisco museum og kloster og spiste en nydelig lunsj paa museumskafeen. Paa menyen sto det kylling marinert i oel - noen vi har erfart smaker helt fortreffelig. Etter aa ha besoekt museets interessante suvenirbutikk, ruslet vi tilbake til hostellet. Kvelden tilbrakte vi med kortspill og en enkel kvelds paa Swiss Bistro.

San Francisco museum og kloster

 Etter noen fartsfylte dager i Baños (se eget innlegg), var vi tilbake i Quito og paa L'Auberge. Naa var imidlertid Anette blitt syk og laa til sengs med oppkast og det hele. Resten av gjengen spilte kort og spiste middag paa Swiss Bistro. Morgenen etter kunne Arne fortelle at Gunnbjoerg ogsaa laa strykeflat og hadde blitt daarlig kvelden i forveien. Naa hang museumsturen til Mitad del Mundo - Midten av Verden - i en tynn traad. Ekvatorbesoeket skulle vaere et av hoeydepunktene vaare i Quito, og Jarles foreldre hadde kun to dager igjen foer de skulle fly hjem til Norge. Anette bestemte seg for aa bli paa hostellet, mens Gunnbjoerg foelte seg bedre litt ut paa formiddagen og bestemte seg for aa bli med gutta paa museum.


Den koselige bakhagen paa L'Auberge...

...med fine blomster

Mitad del Mundo

Etter en 40 minutters taxitur, var vi framme ved parkeringsplassen utenfor inngangsporten til Mitad del Mundo, eller Midten av Verden paa norsk. Her kunne vi se det 30 meter hoeye, beroemte monumentet som skal markere ekvator. Heldigvis hadde vi lest litt om Mitad del Mundo paa forhaand - faktum er nemlig at den franske forskeren som i 1736 hevdet at han hadde funnet nullpunktet mellom nord og syd her, hadde bommet med 2-300 meter. Dermed er hovedmuseet Mitad del Mundo en aldri saa liten bloeff... Men - turen var ikke forgjeves, for det finnes nemlig et annet museum like ved; Museo Solar Inti Ñan. Dette er det "ekte" ekvatormuseet, og det var her vi betalte oss inn.

Skiltet ved inngangen

Det foerste tegnet paa at vi hadde funnet fram til riktig sted, var et skilt med paaskriften "Ekvator, breddegrad 00º00'00"". Det utendoers museet kunne friste med ulike eksperimenter som kun kan gjoeres paa ekvator, og dette hoertes spennende ut syntes vi. Etter aa ha sett ulike typer solur som urbefolkningen brukte til aa fastslaa blant annet regntid og toerketid, var det tid for aa vaere med paa noen av disse eksperimentene. Foerst gikk vi bort til et blikk-kar som var plassert midt paa ekvatorlinjen. Karet ble fylt med vann, og da proppen ble tatt ut, rant vannet rett ut av karet - uten en eneste virvel slik man vanligvis ser naar man tapper vann ut av vasken. Deretter ble karet flyttet, foerst nord for ekvator, deretter soer. Paa hver side rant vannet med virvelen motsatt vei enn paa den andre siden. Fascinerende!

Balanserende egg

Etterpaa skulle vi proeve aa balansere et egg paa et spikerhode, noe som faktisk gaar an paa ekvator. Det var ikke enkelt, men Jarle klarte det og fikk diplom. Arne var ogsaa med paa et eksperiment. Det gikk ut paa at han maatte holde hendene samlet opp i luften, mens en av guidene skulle proeve aa presse/trekke hendene hans ned mot bakken. Dette hadde noe med jordens sentrifugalkraft aa gjoere, og det skulle visstnok vaere lettere for guiden aa presse ned Arnes hender paa ekvator enn utenfor. Foruten morsomme eksperimenter, fikk vi ogsaa et innblikk i ritualer som urbefolkningen bedrev foer i tiden. Ekvatorbesoeket vaart var ok, men ikke noe mer enn det.  

Arne viser muskler

Da vi kom tilbake til hostellet, var Anette blitt bedre, mens Gunnbjoerg hadde blitt daarlig igjen og gikk til sengs. Resten av gjengen spiste igjen paa Swiss Bistro (ja - det var den eneste gode restauranten i naerheten av hostellet), og spilte noen runder med kort. Da vi gikk til sengs denne kvelden - tro det eller ei - var det Jarle sin tur til aa henge med hodet over doen...

Morgenen etter maatte Anette fortelle Jarle sine foreldre at han var blitt syk, og det paa deres siste hele dag i Ecuador. Denne loerdagen skulle vi egentlig tilbringe paa det beroemte Otavalo-markedet som finner sted hver loerdag. Vi bestemte oss for aa droppe det paa grunn av omstendighetene, og Gunnbjoerg og Arne dro heller paa shopping i Quito. Vi brukte dagen til bloggskriving, og undersoekte hvor vi skulle reise videre etter at besoeket vaart skulle dra hjem. Om ettermiddagen var heldigvis Jarle i bedre form, og vi tok taxi til en god pizzarestaurant for et siste felles maaltid for alle fire i Ecuador. Det ble en hyggelig avslutning paa - til tross for en del sykdom - to utrolig kjekke uker sammen med Arne og Gunnbjoerg.

Action og avslapping i Baños

Bussturen fra Quito til Baños er noe av det mest fartsfylte vi har vaert med paa. Ogsaa i Ecuador er det klampen i baann som er foersteprioritet for sjaafoeren - ikke passasjerenes komfort. Men mellom dristige forbikjoeringer og harde nedbremsinger, kunne vi betrakte den flotte naturen og den snoedekte Cotopaxi-vulkanen som ruver hele 5897 moh. Etter cirka tre og en halv time var vi framme i Baños, en liten by som skulle kunne tilby alt fra actionfylte aktiviteter i storslaatt natur til avslapping i varme kilder. En perfekt kombinasjon for oss altsaa.

Mellom fjell og frodige aaser ligger den lille byen Baños

Vi hadde blitt anbefalt et relativt nytt hostell i Baños etter et restaurantbesoek i Quito. Da vi trappet inn i resepsjonen paa hostell Alisamay, ble vi virkelig positivt overraskede - spesielt med tanke paa den lave prisen. Hostellet var mer som et lite hotell, med flott, tradisjonelt haandverk paa veggene og en varm, koselig atmosfaere. Nede i hagen var det et lite basseng med fargerike fliser og rullestein langs kantene. Og i underetasjen - en spaavdeling som inneholdt et stort boblebad, badstu og steambad. Dette skulle vi benytte oss av, det var ihvertfall helt sikkert!





I lobbyen paa Alisamay

I bakhagen var det basseng



Om ettermiddagen og kvelden ruslet vi rundt i byen. Til tross for lavsesong, var det nok av selskaper som kunne tilby oss alt fra sykkelturer og klatreturer til rafting i skummende elver. De beroemte, naturlige varme kildene derimot, ble vi litt skuffet over. Det ene anlegget, Piscinas de la Virgen, som fortsatt var aapent, saa forholdsvis skittent og nedslitt ut og fristet ikke veldig. Det andre, Piscinas el Salado, som skulle ligge litt lenger unna sentrum, hadde blitt oedelagt av et jordskred i 2008, da vulkanen Tungurhua hadde et utbrudd. Dermed var altsaa limet paa Baños stoerste trekkplaster vasket litt bort - i vaare oeyne.



I den lille dinglevognen paa vei til fossen



Da var syklene parkert!

Neste morgen spiste vi frokost paa Alisamay, foer vi leide sykler og la ut paa tur nedover dalen fra Baños. Foerst passerte vi en diger demning ved det store vannkraftverket Agoyan. Etter cirka 40 minutter med nedoverbakke, naadde vi fossen Manto de la Novia (Brudesloeret faktisk!). Der tok vi en motordrevet taubane over dalsoekket for aa ta en naermere kikk paa fossen. Enda 25 minutter videre langs veien parkerte vi syklene, og det var tid for lunsj i det lille tettstedet Rio Verde. Vi spiste en basic kyllinglunsj, og etterpaa spaserte vi ned en sti til foss nummer to; Pailón del Diablo. Fossen var veldig kraftig, og vi kunne hoere droennet fra den paa lang avstand. Vel framme kunne vi betrakte den mektige vannstroemmen fra ulike balkonger som var murt opp i runde elvesteiner. Jarle og Anette kroep gjennom en trang kloeft, klatret opp noen bratte trapper og smoeg seg langs fjellveggen, for til slutt aa kunne regelrett staa bak den voldsomme fossen. Kult!

Pailón del Diablo

Bak fossen - og vi kunne gaa enda lenger opp!

Paa halvveien tilbake igjen til syklene, kom regnet. Vi trosset vaeret - ekte vestlendinger som vi er - og syklet videre likevel. Etter rundt 15 minutter var vi framme ved inngangsporten til foss nummer tre ved Rio Negro elven. Regnet lettet heldigvis, og det var igjen tid for aa gaa et lite stykke ned en aasside. Stien kroket seg foerst mellom vakre blomster og frodige sitron- og avocadotraer. Etter en stund gikk stien over til et makkverk av aluminiumsroer og trappetrinn, som i grunnen var et imponerende stykke arbeid. Anette talte 400 trinn, og vi maatte passere en liten hengebro foer vi var framme ved fossen. En smal, elegant foss falt cirka 100 meter ned i en kulp, og da solen skinte gjennom vanndrevet fra fossen, kunne vi jammen skimte en liten regnbue foran oss :o)

Fin natur

Med regnbue! 



The long and winding steps...

Det begynte aa li utpaa ettermiddagen, og etter aa ha gaatt opp igjen alle de 400 trappetrinnene, fikk vi haik med en pickup som transporterte baade oss og syklene hele veien tilbake til Baños. Vi hadde paa forhaand avtalt med Miguel paa hostellet at vi oensket aa bruke spaavdelingen da vi kom tilbake. Der var det litt av et syn som moette oss: Han hadde tent stearinlys baade ute og inne, og alle fasilitetene var klare til bruk - kun for oss fire. Enkelte av oss tok faktisk et par svoemmetak ute i det kalde bassenget (Gunnbjoerg var helt vill!), for saa aa lene oss tilbake i det varme boblebadet med et glass kaldt oel etterpaa. Herlig!

Paa pickup-planet!

Vi koser oss i boblebadet paa Alisamay

Etter et par timer med total avslapping, gikk vi ut for aa spise middag. Vi booket oss samtidig en raftingtur paa et byraa som var anbefalt i begge reiseboekene vaare; Geo-Tours. Arne, Jarle og Anette hadde hatt lyst til aa rafte i aarevis, og etter litt overtalelse meldte ogsaa Gunnbjoerg seg paa. Det var dermed en meget spent gjeng som gikk til koeys den kvelden.

Geo-Tours

Van'en vaar

Tidlig neste morgen var det dags: Vi skulle rafte for foerste gang. Paa kontoret til Geo-Tours fikk vi tildelt vaatdrakt, redningsvest, sko og hjelm, foer vi kjoerte avgaarde i en van med to raftingflaater paa taket. 30 minutter senere var vi framme ved startstedet San Francisco, ved elven Rio Pastaza. Vi ble noeye instruert om alle sikkerhetsprosedyrer, og Gunnbjoerg som hadde fortalt instruktoeren at hun var noe skeptisk til hele opplegget, fungerte som proevekanin. Vi ble delt inn i to grupper, der vi fire og et italiensk par ble tildelt den stoerste flaaten, og utgjoerde laget Trucha (oerret - den eneste fisken som blir servert her).

Vi foelger noeye med

Dette er en nedtelling og ikke en siste boenn...

Vi toerrtrente litt paa aa padle i takt og lystre kommandoer paa land, foer vi bar flaaten ned til elvebredden. De siste instruksene ble gitt, og vi hoppet opp i flaaten. Padleaarene ble klasket sammen som en high five i luften, mens vi ropte TRUCHAA!!, og lagaanden var sterk der vi fór nedover elven mot det foerste stryket. Dette var goey! Skipperen vaar ropte ut forskjellige kommandoer: "Forward, forward, right back, left forward!!", og vi padlet ivrig saa godt vi kunne. Vannet sprutet til alle kanter, og det var spesielt spennende i strykene der det gikk kjempefort.

Gjengen er klar!

 Cirka halvveis nede i elven, padlet vi inn til elvebredden og dro flaatene paa land. Deretter gikk vi et par minutter opp til en liten foss. Her badet vi litt, og de som ville kunne hoppe fra en stor stein 2-3 meter ned i en dyp kulp. Deretter floet vi i noedposisjon med beina fram og hoeyt oppe, ned til en annen kulp. Da vi skulle til aa gaa ombord i flaaten igjen, spurte Gunnbjoerg om vi ikke var ferdige med treningen snart. Hun hadde jo ikke bestemt seg om hun ville vaere med eller ikke. Instruktoeren smilte og sa at naa var vi halvveis til der vi skulle bli plukket opp av bilen igjen, og at treningen - den gjorde vi ferdig paa land! En halvtimes tid og tre-fire ganske kraftige stryk senere, var vi framme ved plukk-opp-stedet. Samtlige var kliss vaate, straalende fornoeyde og enige om at turen nedover elven hadde vaert utrolig goey! Paa vei tilbake til Baños, stoppet vi for aa spise lunsj. Da fikk vi ogsaa se alle de morsomme bildene som redningsmannen i enmannskajakken hadde tatt i loepet av ferden vaar.

Fire fine fornoeyde folk :o)

Vel tilbake paa hostellet hvilte vi en times tid, foer det var tid for enda mer frisk luft. Paa aaskammen ovenfor Baños, laa det nemlig en spa-resort som skulle vaere helt spesiell med nydelig utsikt over byen. Vi tok bena fatt, og gikk en liten time paa sti og traktorvei til luksusen paa toppen. Hele bassengomraadet var utendoers, og besto av ulike bassenger i forskjellige stoerrelser og fasonger. Det stoerste bassenget var kaldt og passet perfekt til Gunnbjoerg. Boblebadet var dampende varmt, og de tre andre bassengene var meget behagelig temperert. Vi noet utsikten og betraktet solnedgangen, mens vi drakk et par kalde pils. Byen nedenfor oss var full av tente gatelys som naermest saa ut som stroemmende lava. Under dette fantastiske bassengomraadet var den tilhoerende restauranten. Ved et av panoramavinduene spiste vi middag med sjokoladekake til dessert. Siden dette hadde vaert en rimelig aktiv dag, og siden det var blitt veldig moerkt, spanderte vi paa oss en taxi tilbake til hostellet denne kvelden.

Utsikt over Baños paa veien

Det stoerste, kalde bassenget

Herlig med boblebad!

Solnedgang over Baños

Byen under oss saa ut som rennende lava



Dessert paa restauranten

 Dagene vaare i Baños var veldig innholdsrike, og med alt dette fantastiske vi fikk oppleve, var det absolutt verdt turen!