Den laange reisen og det rare hostellet

Mandag 13. september dro vi med dagens eneste buss fra Rancho Merida mot Moyogalpa. Etter aa ha humpet avgaarde i ti minutter, fikk bussen problemer, og sjaafoer og laeregutt maatte ut og skru. Ti minutter senere var vi klar for aa kjoere videre, men etter knappe nye fem minutter, skjedde det nok en gang. Bussen streiket, og det var paa'an igjen med en ny runde i motoren. Slik holdt vi paa i over en time, men til slutt hjalp det ikke hvor mye de enn skrudde - vi maatte ut og gaa. Med 30 kg. bagasje og stekende sol som selskap, trasket vi mot naermeste veikryss. Etter rundt 20 minutter kom vi endelig fram, og etter aa ha ventet et kvarters tid, ble vi plukket opp av en minibuss.


"Busstasjonen" ved Rancho Merida

Et siste tappert forsoek paa aa fikse motoren

Vi hadde hoert at Charco Verde paa soerspissen av vulkan Concepcion skulle vaere et nydelig sted, og vi bestemte oss for aa sitte paa dit. Ved hovedveien ble vi sluppet av og forklart hvor vi skulle gaa. Vi gikk paa traktorvei en ti minutters tid, foer vi kom til en stor resort som het Charco Verde. Med backpackerbudsjettet vaart var dette noe vi absolutt ikke hadde raad til, og vi spurte hvor de andre hostellene laa. Det var over en kilometer unna, fikk vi beskjed om, og nok en gang maatte vi faa tak i transport til riktig sted. Det var kun en eneste bil paa stedet, og sjaafoeren visste aa utnytte det. Uten noe valg, betalte vi de ti dollarne mannen skulle ha for aa kjoere oss den ene kilometeren, og naa ble vi i det minste satt av paa rett sted. Her laa det to hosteller like ved siden av hverandre, saa naa skulle vi klare aa ordne oss.

Slik saa store deler av veien fra Merida ut

Slitne og svette gikk vi inn paa det foerste hostellet, som virket baade koselig og velstelt. Dessverre hadde de ingen ledige rom, og vi maatte ta turen over tunet til det andre hostellet. Joda, der skulle vi faa to senger paa sovesalen. Da vi rundet hushjoernet, ble vi fort enige om at dette var langt fra den idyllen vi hadde sett for oss. Hagen var full av hoeyt ugress, og sovesalen hadde flere fir- og seksbeinte gjeste enn tobeinte, saa vi ble fort enige om aa dra herfra. Igjen maatte vi trakke i steikende sol med bagasje paa ryggen. Heldigvis fantes der en liten kafeteria ved hovedveien, og her fikk vi vite at bussen til Moyogalpa skulle gaa om 40 minutter. Det var herlig aa sette seg ned paa en stol og spille kort og drikke kaldt vann!

Der veien er finest, kjoerer de tydeligvis verst!

Etter aa ha slappet av i 25-30 minutter, fant vi ut at vi burde stille oss opp i veien for aa vente paa bussen. Ikke foer vi hadde tenkt tanken, suste bussen forbi, og vi maatte pent vente en ny time. Naa spiste vi like godt lunsj paa veikroen, og heldigvis - denne gangen kom vi oss avgaarde til Moyogalpa. Saa - det som skulle ha tatt to timer og kostet oss fire dollar totalt, tok seks timer og kostet oss 22 dollar.

Vel framme i Moyogalpa, var det ikke annet aa gjoere enn aa ta inn paa et hostell for natten og vente paa morgenbaaten til fastlandet. Hostal El Indio Viejo (som betyr den gamle indianeren) ble valget, og dette skulle vise seg aa vaere et ganske saa spesielt hostell. Vi oppdaget ganske raskt at de som jobbet der varav det alternative slaget: En eldre mann med graat haar langt ned paa korsryggen, samlet i en eneste stor dreadlock (rastahaar) sto i baren. Paa en stol satt det en dame paa rundt 50 aar, med tatovering i ansiktet og ring i nesen. En ynge dame med flagrende klaer og sjal paa hodet, hadde med seg soennen sin paa fire aar. En annen medarbeider gikk rundt med en liten ape (!) paa hodet. "Dette kan bli interessant", tenkte vi.



Den 6 aar gamle hjorten som bodde paa hostellet



Siden Moyogalpa er en liten, skitten og kjedelig smaaby, ble det til at vi hang paa hostellet og snakket med folkene der. Damen med tatovering i fjeset het Sue-Ann og var halvt tysk, halvt amerikansk. Hun jobbet som kunstlaerer for barn i Costa Rica, og jobbet midlertidig paa hostellet for aa male motiver aa veggene der. Hun ble overbegeistret over aa hoere om det norske skolesystemet hvor kontaktlaereren foelger klassen sin over flere aar, og mente det var mye av grunnen til at vi nordmenn var saa kunnskapstike og intelligente som hun selv sa det! :o) En liten digresjon akkurat her: Omtrent samtlige av de vi har moett og diskutert skole med, har den samme oppfatningen om at Norge er i verdenstoppen naar det gjelder skole og utdanning, og at vi har et av de beste skolesystemene. Og ja - dette er foer Anette har aapnet munnen sin... ;o)



Apen klatret opp paa Anette...

... og la seg til aa sove!

To andre vi snakket med paa hostellet, var den gamle rastamannen og apemannen. Vi fikk hoere den triste historien om den seks maanender gamle broelapebabyen, og hvordan den hadde havnet paa hostellet: For tre maaneder siden hadde politiet paa Ometepe funnet en apemor drept, mens den tre maaneder gamle ungen hennes levde. Politiet tok vare paa den forkomne, lille apen, og fant ut hvem som hadde begaatt ugjerningen. Gjerningsmennene hadde to valg; sone i fengsel, eller finne et passende hjem til den lille hunnapen. De valgte det siste og slik endte hun opp paa El Indio Viejo. Naa er hun liten og soet, men aa ha verdens mest hoeylytte landdyr som fullvoksen hostellmaskot fungerer vel heller daarlig. Planen er aa faa henne tilbake til skogen paa sikt, saa faar vi se hvordan det gaar. Det bodde ogsaa en seks aar gammel hjort paa hostellet, som i sin tid hadde lidd samme skjebne som apen. Denn trasket rundt inne paa hostellet naar den ikke sprang rundt ute i hagen.

Det var altsaa mye kurioest paa dette hostellet, og det vil definitivt vaere et besoek vi kommer til aa huske!